Jeg! har fått sin første internasjonale oppmerksomhet på trykk, på nettlitteraturmagasinet HTMLGIANT.
Til slutt benytter vi anledningen til å gjenta at vi ønsker å makulere foreløpig solgte #5 grunnet feil med omslaget. Det har nå kommet en bedre print. Ta kontakt for transaksjoner. Både tekster og illustrasjoner kommer bedre 'til sin rett' i andre opplag.
torsdag 30. april 2009
mandag 27. april 2009
Promoteringsvideo
GUSTAF har laget en promoteringsvideo 'i kjølvannet' av vår felles slippfest forrige fredag.
Jeg! #5 er til salgs på Tronsmo og snart Torpedo.
*oppdatering*
Vi har nå ordnet en bedre print og vil selge den på Tronsmo fom i morgen. Tidligere utgaver skal makuleres grunnet feil med omslaget. Send dem i retur til forlaget snarest for gratis kopi.
Jeg! #5 er til salgs på Tronsmo og snart Torpedo.
*oppdatering*
Vi har nå ordnet en bedre print og vil selge den på Tronsmo fom i morgen. Tidligere utgaver skal makuleres grunnet feil med omslaget. Send dem i retur til forlaget snarest for gratis kopi.
fredag 24. april 2009
#5 - butikksalg
#5 selges på Tronsmo for NOK 10,- fom mandag. Likeledes på Torpedo fom tirsdag ('sjappa' har stengt mandager).
Best 'deal' får du dòg på Glassbaren, i kveld, fredag, kl 8 pm skarpt, under lanseringen med GUSTAF no.2 (tenker på 'kombo'-kjøp).
Best 'deal' får du dòg på Glassbaren, i kveld, fredag, kl 8 pm skarpt, under lanseringen med GUSTAF no.2 (tenker på 'kombo'-kjøp).
torsdag 23. april 2009
slippfest #5
felles slippfest for magasinene GUSTAF #2 og Jeg! #5, førstkommende fredag, 24/4, kl 20.
arrangementet er en del av novafest.
opplesninger, filmvisning, skuespill, 'm.m.'
begynner presis kl 20 grunnet annet program senere.
fri inngang, gunstige priser i baren. mulighet for kjøp av 'kombo'.
---
hvis du har 'kontakter i media' er vi svært interessert i 'presse'/'dekning'. anmeldere vil få sine 'leseeksemplarer' gratis tilsendt.
---
GUSTAF har oppdatert nettsiden og det er intervjuer med flere av bidragsyterne her. frykter at salget vil 'stupe' hvis vi ikke blir blurbet av silje bekeng og/el. jenny hval. ta kontakt på gustafmag(a)gmail.com, takk.
Jeg! kan kontaktes paå jegutropstegn(a)gmail.com.
---
magasinene vil være 'til salgs' på bl. a. tronsmo og torpedo.
arrangementet er en del av novafest.
opplesninger, filmvisning, skuespill, 'm.m.'
begynner presis kl 20 grunnet annet program senere.
fri inngang, gunstige priser i baren. mulighet for kjøp av 'kombo'.
---
hvis du har 'kontakter i media' er vi svært interessert i 'presse'/'dekning'. anmeldere vil få sine 'leseeksemplarer' gratis tilsendt.
---
GUSTAF har oppdatert nettsiden og det er intervjuer med flere av bidragsyterne her. frykter at salget vil 'stupe' hvis vi ikke blir blurbet av silje bekeng og/el. jenny hval. ta kontakt på gustafmag(a)gmail.com, takk.
Jeg! kan kontaktes paå jegutropstegn(a)gmail.com.
---
magasinene vil være 'til salgs' på bl. a. tronsmo og torpedo.
lørdag 28. mars 2009
torsdag 12. februar 2009
Jeg! #4 utkommer straks
Jeg! #4, et nummer over og under parolen 'a poem should be read once and then destroyed', blir å finne på Tronsmo og Torpedo fra og med neste fredag. Det er d. 20de febru. Vi selger også via Audiatur. #4 blir ikke like heslig som forrige nummer. NOK 10,-.
torsdag 15. januar 2009
Frist for bidrag til #4
I midten av februar ('medio', for å bruke forlagsbransjeterminologi) slippes #4 av tidsskriftet Jeg! med temaet a poem should be read once and then destroyed. Forhåpentligvis vil bladet være til salgs før Ingebrigt Steen-Jensens seminar om vinnerkultur går av stabelen/hengslene i regi av årets By:Larm. Vi ønsker fortsatt bidrag, men når vi nå hevder at denne utgaven vil skille seg ut fra de tidligere utgavene, så er ikke dette fordi kommunikasjonsrådgiveren vår har bedt oss om å si det ("salget av #3 stuper - vi trenger noe nytt!"). Faktum er at #4 vil skille seg ut grunnet et annet format. For bidragsytere gjelder da følgende retningslinjer:
- vi tar bare imot originaler, og ikke dataskrevne tekster som potensielt sett har en digital kopi liggende. Håndskrevne bidrag foretrekkes.
- vi ønsker bidrag som forholder seg til temaet, enten form- eller innholdsmessig. Vi vet ikke hva dette innebærer.
- ingenting vil bli publisert på nett.
- om du av en eller annen grunn ser deg nødt til å sende dine bidrag digitalt, ber vi deg slette originalen, den sendte e-posten og eventuelle cookies som kan spore teksten. Har du en time capsule koblet til din maskin (som overvåker alle dataendringer og gjør det mulig at fortiden bringes til deg når du måtte ønske det) ber vi deg instendig om å ikke fortelle oss dette.
send dine bidrag til
Arne Borge
General Birchs Gate 32A
0454 Oslo
merk konvolutten "Jeg!"
Fristen for innsendte bidrag er lørdag 31. jan. Poststempling samme dato godtas.
mandag 22. desember 2008
#3 - [kanonisering]
Vanligvis når jeg leser, enten det er teori eller skjønnlitteratur, blir jeg rastløs og ønsker å skrive noe selv. Rasjonelt sett antar jeg at jeg har et større utbytte av å konsumere godt produserte tekster fremfor å stadig produsere middelmådigheter selv, og jeg tenker på kjernekritikken mot bloggfenomenet: behovet for å kringkaste seg selv ukritisk. Den totale tekstproduksjonen blir uhåndterlig, massiv, enorm og leder til kanonisering. De som har konsumert nok tekster på riktig måte får i oppgave å velge hva samtidens og fremtidens konsumenter bør prioritere. Slik fortsetter det, og de kommende generasjonene bygger videre på kanonene – noen fryses ut og andre slippes inn. Debatter oppstår – tekstproduksjonen øker, og digital teknologi løfter arkiveringen til nye høyder. Desentraliseringen skaper forvirring og behovet for veiledning (kanonisering) øker. Usikkerheten rundt egne kvalitative vurderinger i møte med blogger, debutanter og tidsskrifter fremkaller et rop om [hjelp!].
Mens dette foregår fortsetter jeg å produsere. Konsumere noe, men først og fremst produsere. Ettersom mange er som meg og foretrekker å produsere fremfor å konsumere, er det ikke nok private konsumenter til å verdsette produksjonen til slike som meg og derfor kommer staten inn med subsidier. Produksjonen settes inn mellom (stive) permer og inn i en butikkhylle til en sum av 329,- (med max rabatt 12 %!) og følger opp med ’Bok i Byen’. Svært få kjøper den, men den blir anmeldt, for anmelderne får gratis anmeldereksemplarer. ”Sterk debutant” skriver den ene, og den andre gjør en sammenligning med en ti år eldre forfatter og plukker ut et sitat jeg ikke kan huske å ha skrevet, men han skriver sidetallet og jeg får bekreftet at det stemmer. Jeg har skrevet det – det står i hvert fall skrevet i boka. Jeg ringer forleggeren min og spør om jeg virkelig kan ha skrevet dette, hvorpå hun svarer at det må jeg ha gjort. ”Men jeg husker det jo ikke” svarer jeg, og hun sier at det ’likefremt’ står der, svart på hvitt. Vi blir enige om at det var et brukbart utdrag og ingenting å skamme seg over.
Jeg oppretter en blogg under anonymt navn, og selv om jeg er en anerkjent forfatter nå, gir det minimale utslag. Etter fire måneder har jeg omtrent 50 lesere daglig, noe jeg ser på som moderat lite, selv når jeg innbiller meg en folkemasse på 50 som sitter i Amalie Skram-salen på Litteraturhuset og hører meg gjenfortelle observasjonene mine så rent og presist som jeg makter/evner/får til. Jeg gjør en vending og går bort fra hverdagsrealisme (det finnes mye av dette allerede) og over til science-fiction. Prosjektet er idealistisk og jeg konstruerer dystopier basert på masseproduksjon og overvåkning for å få folk til å tenke seg om. Lesermassen er omtrent stabil – muligens med en svak nedgang. I lys av en kanoniseringsdebatt i Aftenposten tar jeg initiativ med en forfatterkollega for å opprette en ’bloggportal’, hvor kyndige forfattere og skribenter får i oppgave å filtrere ut det de finner mest interessant i ’bloggsfæren’. Bloggerne sender inn sine poster inn til vurdering, og vi plukker ut det vi liker best. I begynnelsen skriver vi ”prøv igjen senere” til dem vi finner for dårlige, men med ’potensiale’. (Vi skriver ’potensiale’ og ikke ’potensial’ selv om vi får røde streker i worddokumentet – vi er av ’den nye skolen’.) Prosjektet får en del oppmerksomhet, særlig i mindre medier, og jeg blir intervjuet av Studentradioen i Oslo angående ’bloggen som den nye litteraturen’. Jeg svarer moderat, men optimistisk og programlederen gjør en inkoherent konklusjon basert på mine uttalelser, men jeg lar det passere.
Etter hvert blir det mindre aktivitet blant dem som gjør utvalget og noen av bloggerne overtar rollene som kanonisenter mens jeg selv fortsetter å skrive anonymt på min gamle blogg. Jeg ser en økende tendens til at de samme bloggene (sjeldent min) blir valgt ut gjentatte ganger. Jeg mister interessen, fjerner bokmerket i browseren min, og skriver en ny roman. Den får litt dårligere kritikker enn den forrige, men anmelderne virker fortsatt medgjørlige over at de har fått en ny bok til ’en verdi av’ 329,- i posten. Dagsavisen skriver et handlingsreferat og ’syns det er ganske bra’ og jeg kontakter Studentradioen i Oslo for å bli intervjuet og/eller anmeldt, men får en mail tilbake som sier at de ”dessverre prioriterer debutanter”.
Jeg skriver et radioteater, men jeg føler meg begrenset av rammene sjangeren setter, og dessuten sliter jeg med å skape ’troverdig dialog’. P2-teatret skriver på sin nettside at jeg er en del av de nye forfattergenerasjonen, og det er sant på den måten at vi er jevngamle og delvis opptatt av det som skjer rundt oss. På Lillehammer Litteraturfestival holder jeg et kort foredrag, men det faller i gjennom fordi jeg har brukt for mye tid på å produsere, slik at jeg ikke har konsumert de rette kunnskapene som bør videreformidles. Foredraget inspirerer allikevel tre menn i starten av tjueåra som kommer bort til meg i etterkant og stiller intime spørsmål om klessmaken min (og særlig hvorfor jeg bruker baseballcap som tross alt er forbundet med helt andre stiler enn litteratur og hvorvidt det er en ’kommentar’. Her setter jeg med ned og avfeier spørsmålet med en digresjon om hvor glad jeg er i sirlig utformede Mozell-flasker og at jeg aldri ser disse i hverdagen. De ler, både fordi de skjønner hva jeg mener og fordi utsagnet er typisk for mitt forfatterskap).
Jeg skriver et innlegg i Klassekampen hvor jeg avslører min relasjon til den anonyme bloggen med 50 lesere daglig, og forsøker å skape en slags tvil rundt folks individuelle smaksvurderinger. Jeg bruker ordet ’kveg’ én gang, men redigerer det vekk før jeg sender den endelige mailen. Dagbladet Magasinet lager en stor sak på hvordan kjente forfattere har blitt vurdert av sine lærere opp gjennom skolegang og høyere utdanning. To etablerte forfattere etterspør økt verdsetting av originalitet allerede fra ungdomsskolen (”i hvert fall fra videregående”); selv har jeg ’ingen kommentar’ og tenker usagte tanker om at ’sann kunst/poesi/litteratur’ bare oppstår under press, i motgang, og ikke gjennom frifond.no. En litteraturviter fra Universitetet i Bergen lufter i en polemisk tone at ”kanskje T.S. Elliot hadde et poeng allikevel da han etterspurte en nærlesning av litterære tekster, og kanskje dette er noe vi bør se litt nærmere på i disse overflodstider av tekst og informasjon”. Debatten han fremprovoserer genererer omtrent 6000 ord de neste to ukene. Bloggen min mangedobler antall lesere umiddelbart og boksalget øker i det jeg kommer ut i pocket-utgave til 99,-. Et kort øyeblikk er jeg på Topp10-lista til Tronsmo som Klassekampen publiserer hver lørdag. Jeg deltar i en ’samtale’ med tjue frammøte på Norli i Universitetsgata.
I et siste innlegg til Aftenposten bruker jeg Barthes og Foucault for å vise til problemene rundt verkavgrensning i lys av mitt forfatterskap. Jeg trekker meg tilbake for å skrive en selvbiografi med performative trekk framfor å lese dem som allerede foreligger.
Mens dette foregår fortsetter jeg å produsere. Konsumere noe, men først og fremst produsere. Ettersom mange er som meg og foretrekker å produsere fremfor å konsumere, er det ikke nok private konsumenter til å verdsette produksjonen til slike som meg og derfor kommer staten inn med subsidier. Produksjonen settes inn mellom (stive) permer og inn i en butikkhylle til en sum av 329,- (med max rabatt 12 %!) og følger opp med ’Bok i Byen’. Svært få kjøper den, men den blir anmeldt, for anmelderne får gratis anmeldereksemplarer. ”Sterk debutant” skriver den ene, og den andre gjør en sammenligning med en ti år eldre forfatter og plukker ut et sitat jeg ikke kan huske å ha skrevet, men han skriver sidetallet og jeg får bekreftet at det stemmer. Jeg har skrevet det – det står i hvert fall skrevet i boka. Jeg ringer forleggeren min og spør om jeg virkelig kan ha skrevet dette, hvorpå hun svarer at det må jeg ha gjort. ”Men jeg husker det jo ikke” svarer jeg, og hun sier at det ’likefremt’ står der, svart på hvitt. Vi blir enige om at det var et brukbart utdrag og ingenting å skamme seg over.
Jeg oppretter en blogg under anonymt navn, og selv om jeg er en anerkjent forfatter nå, gir det minimale utslag. Etter fire måneder har jeg omtrent 50 lesere daglig, noe jeg ser på som moderat lite, selv når jeg innbiller meg en folkemasse på 50 som sitter i Amalie Skram-salen på Litteraturhuset og hører meg gjenfortelle observasjonene mine så rent og presist som jeg makter/evner/får til. Jeg gjør en vending og går bort fra hverdagsrealisme (det finnes mye av dette allerede) og over til science-fiction. Prosjektet er idealistisk og jeg konstruerer dystopier basert på masseproduksjon og overvåkning for å få folk til å tenke seg om. Lesermassen er omtrent stabil – muligens med en svak nedgang. I lys av en kanoniseringsdebatt i Aftenposten tar jeg initiativ med en forfatterkollega for å opprette en ’bloggportal’, hvor kyndige forfattere og skribenter får i oppgave å filtrere ut det de finner mest interessant i ’bloggsfæren’. Bloggerne sender inn sine poster inn til vurdering, og vi plukker ut det vi liker best. I begynnelsen skriver vi ”prøv igjen senere” til dem vi finner for dårlige, men med ’potensiale’. (Vi skriver ’potensiale’ og ikke ’potensial’ selv om vi får røde streker i worddokumentet – vi er av ’den nye skolen’.) Prosjektet får en del oppmerksomhet, særlig i mindre medier, og jeg blir intervjuet av Studentradioen i Oslo angående ’bloggen som den nye litteraturen’. Jeg svarer moderat, men optimistisk og programlederen gjør en inkoherent konklusjon basert på mine uttalelser, men jeg lar det passere.
Etter hvert blir det mindre aktivitet blant dem som gjør utvalget og noen av bloggerne overtar rollene som kanonisenter mens jeg selv fortsetter å skrive anonymt på min gamle blogg. Jeg ser en økende tendens til at de samme bloggene (sjeldent min) blir valgt ut gjentatte ganger. Jeg mister interessen, fjerner bokmerket i browseren min, og skriver en ny roman. Den får litt dårligere kritikker enn den forrige, men anmelderne virker fortsatt medgjørlige over at de har fått en ny bok til ’en verdi av’ 329,- i posten. Dagsavisen skriver et handlingsreferat og ’syns det er ganske bra’ og jeg kontakter Studentradioen i Oslo for å bli intervjuet og/eller anmeldt, men får en mail tilbake som sier at de ”dessverre prioriterer debutanter”.
Jeg skriver et radioteater, men jeg føler meg begrenset av rammene sjangeren setter, og dessuten sliter jeg med å skape ’troverdig dialog’. P2-teatret skriver på sin nettside at jeg er en del av de nye forfattergenerasjonen, og det er sant på den måten at vi er jevngamle og delvis opptatt av det som skjer rundt oss. På Lillehammer Litteraturfestival holder jeg et kort foredrag, men det faller i gjennom fordi jeg har brukt for mye tid på å produsere, slik at jeg ikke har konsumert de rette kunnskapene som bør videreformidles. Foredraget inspirerer allikevel tre menn i starten av tjueåra som kommer bort til meg i etterkant og stiller intime spørsmål om klessmaken min (og særlig hvorfor jeg bruker baseballcap som tross alt er forbundet med helt andre stiler enn litteratur og hvorvidt det er en ’kommentar’. Her setter jeg med ned og avfeier spørsmålet med en digresjon om hvor glad jeg er i sirlig utformede Mozell-flasker og at jeg aldri ser disse i hverdagen. De ler, både fordi de skjønner hva jeg mener og fordi utsagnet er typisk for mitt forfatterskap).
Jeg skriver et innlegg i Klassekampen hvor jeg avslører min relasjon til den anonyme bloggen med 50 lesere daglig, og forsøker å skape en slags tvil rundt folks individuelle smaksvurderinger. Jeg bruker ordet ’kveg’ én gang, men redigerer det vekk før jeg sender den endelige mailen. Dagbladet Magasinet lager en stor sak på hvordan kjente forfattere har blitt vurdert av sine lærere opp gjennom skolegang og høyere utdanning. To etablerte forfattere etterspør økt verdsetting av originalitet allerede fra ungdomsskolen (”i hvert fall fra videregående”); selv har jeg ’ingen kommentar’ og tenker usagte tanker om at ’sann kunst/poesi/litteratur’ bare oppstår under press, i motgang, og ikke gjennom frifond.no. En litteraturviter fra Universitetet i Bergen lufter i en polemisk tone at ”kanskje T.S. Elliot hadde et poeng allikevel da han etterspurte en nærlesning av litterære tekster, og kanskje dette er noe vi bør se litt nærmere på i disse overflodstider av tekst og informasjon”. Debatten han fremprovoserer genererer omtrent 6000 ord de neste to ukene. Bloggen min mangedobler antall lesere umiddelbart og boksalget øker i det jeg kommer ut i pocket-utgave til 99,-. Et kort øyeblikk er jeg på Topp10-lista til Tronsmo som Klassekampen publiserer hver lørdag. Jeg deltar i en ’samtale’ med tjue frammøte på Norli i Universitetsgata.
I et siste innlegg til Aftenposten bruker jeg Barthes og Foucault for å vise til problemene rundt verkavgrensning i lys av mitt forfatterskap. Jeg trekker meg tilbake for å skrive en selvbiografi med performative trekk framfor å lese dem som allerede foreligger.
søndag 14. desember 2008
Slipp av #3 // På Jeg!tunet
I morgen, mandag 15. desember, slipper vi tredje nummer av Jeg!. Tema er arbeid. Bak nummeret står vi ikke alene, men med På Nep-tunet, som er en fanzine, som sammen med oss konstituerer På Jeg!tunet, som er det kommende nummerets selvegne navn. Det er å finne på Tronsmo fom tirsdag klokken 10, og på Tiger og Torpedo snarest etter det. Det kommer til å koste NOK 20,-. Prisstigningen på 100 % fra forrige nummer skyldes at det er et samarbeidsnummer; det er ikke en ny fast pris. Vi håper ingenting.
fredag 21. november 2008
#2 - a love relationship at its height (no room is left for the surrounding world;
... the pair of lovers don't even need the fucking child they have in common to make them happy)
i imagine myself making my blog iwanttopromotemyselfbetter.blogspot.com restricted now and then so that only i can read it in order to make the five ‘unique visitors’
[Beklager oppløsningen på bildet, vil forsøke å forbedre kvaliteten siden, red.anm.]
'all this just for the sake of feeling peaceful inside' i say repeatedly inside my head for 4 minutes with a confused facial expression. and, yeah, i'm back at the library again. i eat things with my teeth in this very moment in front of the library computer. i always eat something while using the library computer. i don’t want to get food and shit on my own computer. all the sesame seeds from my organic crisp bread fall into the keyboard and all over the desk. i like to observe how the organic sesame seeds fall down into the keyboard. i give the keyboard a look that says 'oh, yeah baby, can you feel this, this one's for you baby, this one's for you, don't you like to be filled with organic sesame seeds from my huge fucking organic crisp bread, oh yeah, you do, you do, don’t you give me that look, no one returns my look ok.’ i only give keyboards that kind of look, i have never met any living person who deserves it, if that person exists in concrete reality, that person has to be my favorite person of all time, ‘i miss you so much right now’ i think, i will spend the rest of my meaningless life searching for you, and when i find you i will rape you savagely without reservations, i’ll blind myself in order to ignore your gender, age, social status, ethnicity, taste in music and films, favorite television show, religious and political views, the state to which you have allowed your body to decay, current city. if i hadn’t already blinded myself i would have given you the aforementioned look, hence it will never be possible for me in concrete reality to give you that look even if you were my favorite person, because it’s impossible for me to believe someone is my favorite person without being blinded. you’ll just be you, somewhere. waiting for me, perhaps. you are you forever. i’ll just be me for two more decades. don’t expect me to find you. i’m at the library.
i imagine myself making my blog iwanttopromotemyselfbetter.blogspot.com restricted now and then so that only i can read it in order to make the five ‘unique visitors’
- 'hungry for more'
- curious about my mental state
- aware of how fucked up and unfair the life/the internet can be
- think that i don't want, care or dare to promote myself better anymore
- think that other people and publishers have taken care of promoting me to the extent where my blog became 100% redundant; uncomfortable with the fact that it will never be updated i chose to restrict it so that only i can read it
- wonder if i'm only able to type semi-autobiographical crap while drunk on pathetic 'bargain price' vine from sainsbury's, and that sainsbury's was probably sold out of pathetic 'bargain price' vine for a week, and then believe 'there's a logical reason for everything that happens in this world,' and then feel ‘peaceful inside’ because of their seemingly logical reasoning and then think ‘i have potential, my intellectual capacity is in a dynamic state, i will never be published by globally acclaimed journals though, but hey, fuck globally acclaimed journals, i just write really introspective stuff for myself, preferably in my pocket sized, 80 plain pages, last 16 sheets detachable, volant moleskine notebook to feel peaceful inside nonstop, and this hobby will quite possibly help me to achieve my goals in general and in the long run i will make my parents proud, i have to make my parents proud before they die, they’ll die within the next decade’
- give me attention by sending emails saying 'man, what's happening with your blog? please let me in, you are such a good person, i support you on an existential level even though i'm not 100% sure what "existentialism" means in terms of the twentieth-century literary and philosophical movement, i better look it up before i make an ass of myself in front of more educated people who i might meet at the student union on friday’
- think i'm a very mysterious, eccentric, busy person whose life is very multicultural and ‘dynamic’ and 'worth living,' and that all my clothes and all my friends are as obscure and rare as a ‘various artist’ compilation called ‘obscure various artist compilation: rarities and obscurities 1964-1967’
- speculate about my political views on promoting human beings, culture, music, art, myself
- wonder if some of the other ‘unique visitors’ have been offered access and start to imagine that at least one ‘unique visitor’ has been offered access, and then think ‘ah, what did i do wrong? i’m such a miserable fuck, i’ll just go to sleep, i have nothing to gain by being awake anyway, i think i’ll just try to sleep myself to death, but, haha (sic) wait a minute, is that possible? well, what the hell, let’s give it a try, i’m such an idi…, ah, fuck me’
- feel 'rewarded' and ‘peaceful inside’ when they visit the blog for the twenty-fourth time with a very hopeful and tired facial expression and find out that the blog is not restricted anymore
[Beklager oppløsningen på bildet, vil forsøke å forbedre kvaliteten siden, red.anm.]'all this just for the sake of feeling peaceful inside' i say repeatedly inside my head for 4 minutes with a confused facial expression. and, yeah, i'm back at the library again. i eat things with my teeth in this very moment in front of the library computer. i always eat something while using the library computer. i don’t want to get food and shit on my own computer. all the sesame seeds from my organic crisp bread fall into the keyboard and all over the desk. i like to observe how the organic sesame seeds fall down into the keyboard. i give the keyboard a look that says 'oh, yeah baby, can you feel this, this one's for you baby, this one's for you, don't you like to be filled with organic sesame seeds from my huge fucking organic crisp bread, oh yeah, you do, you do, don’t you give me that look, no one returns my look ok.’ i only give keyboards that kind of look, i have never met any living person who deserves it, if that person exists in concrete reality, that person has to be my favorite person of all time, ‘i miss you so much right now’ i think, i will spend the rest of my meaningless life searching for you, and when i find you i will rape you savagely without reservations, i’ll blind myself in order to ignore your gender, age, social status, ethnicity, taste in music and films, favorite television show, religious and political views, the state to which you have allowed your body to decay, current city. if i hadn’t already blinded myself i would have given you the aforementioned look, hence it will never be possible for me in concrete reality to give you that look even if you were my favorite person, because it’s impossible for me to believe someone is my favorite person without being blinded. you’ll just be you, somewhere. waiting for me, perhaps. you are you forever. i’ll just be me for two more decades. don’t expect me to find you. i’m at the library.
Abonner på:
Innlegg (Atom)