#3 - [kanonisering]

Vanligvis når jeg leser, enten det er teori eller skjønnlitteratur, blir jeg rastløs og ønsker å skrive noe selv. Rasjonelt sett antar jeg at jeg har et større utbytte av å konsumere godt produserte tekster fremfor å stadig produsere middelmådigheter selv, og jeg tenker på kjernekritikken mot bloggfenomenet: behovet for å kringkaste seg selv ukritisk. Den totale tekstproduksjonen blir uhåndterlig, massiv, enorm og leder til kanonisering. De som har konsumert nok tekster på riktig måte får i oppgave å velge hva samtidens og fremtidens konsumenter bør prioritere. Slik fortsetter det, og de kommende generasjonene bygger videre på kanonene – noen fryses ut og andre slippes inn. Debatter oppstår – tekstproduksjonen øker, og digital teknologi løfter arkiveringen til nye høyder. Desentraliseringen skaper forvirring og behovet for veiledning (kanonisering) øker. Usikkerheten rundt egne kvalitative vurderinger i møte med blogger, debutanter og tidsskrifter fremkaller et rop om [hjelp!].

Mens dette foregår fortsetter jeg å produsere. Konsumere noe, men først og fremst produsere. Ettersom mange er som meg og foretrekker å produsere fremfor å konsumere, er det ikke nok private konsumenter til å verdsette produksjonen til slike som meg og derfor kommer staten inn med subsidier. Produksjonen settes inn mellom (stive) permer og inn i en butikkhylle til en sum av 329,- (med max rabatt 12 %!) og følger opp med ’Bok i Byen’. Svært få kjøper den, men den blir anmeldt, for anmelderne får gratis anmeldereksemplarer. ”Sterk debutant” skriver den ene, og den andre gjør en sammenligning med en ti år eldre forfatter og plukker ut et sitat jeg ikke kan huske å ha skrevet, men han skriver sidetallet og jeg får bekreftet at det stemmer. Jeg har skrevet det – det står i hvert fall skrevet i boka. Jeg ringer forleggeren min og spør om jeg virkelig kan ha skrevet dette, hvorpå hun svarer at det må jeg ha gjort. ”Men jeg husker det jo ikke” svarer jeg, og hun sier at det ’likefremt’ står der, svart på hvitt. Vi blir enige om at det var et brukbart utdrag og ingenting å skamme seg over.

Jeg oppretter en blogg under anonymt navn, og selv om jeg er en anerkjent forfatter nå, gir det minimale utslag. Etter fire måneder har jeg omtrent 50 lesere daglig, noe jeg ser på som moderat lite, selv når jeg innbiller meg en folkemasse på 50 som sitter i Amalie Skram-salen på Litteraturhuset og hører meg gjenfortelle observasjonene mine så rent og presist som jeg makter/evner/får til. Jeg gjør en vending og går bort fra hverdagsrealisme (det finnes mye av dette allerede) og over til science-fiction. Prosjektet er idealistisk og jeg konstruerer dystopier basert på masseproduksjon og overvåkning for å få folk til å tenke seg om. Lesermassen er omtrent stabil – muligens med en svak nedgang. I lys av en kanoniseringsdebatt i Aftenposten tar jeg initiativ med en forfatterkollega for å opprette en ’bloggportal’, hvor kyndige forfattere og skribenter får i oppgave å filtrere ut det de finner mest interessant i ’bloggsfæren’. Bloggerne sender inn sine poster inn til vurdering, og vi plukker ut det vi liker best. I begynnelsen skriver vi ”prøv igjen senere” til dem vi finner for dårlige, men med ’potensiale’. (Vi skriver ’potensiale’ og ikke ’potensial’ selv om vi får røde streker i worddokumentet – vi er av ’den nye skolen’.) Prosjektet får en del oppmerksomhet, særlig i mindre medier, og jeg blir intervjuet av Studentradioen i Oslo angående ’bloggen som den nye litteraturen’. Jeg svarer moderat, men optimistisk og programlederen gjør en inkoherent konklusjon basert på mine uttalelser, men jeg lar det passere.

Etter hvert blir det mindre aktivitet blant dem som gjør utvalget og noen av bloggerne overtar rollene som kanonisenter mens jeg selv fortsetter å skrive anonymt på min gamle blogg. Jeg ser en økende tendens til at de samme bloggene (sjeldent min) blir valgt ut gjentatte ganger. Jeg mister interessen, fjerner bokmerket i browseren min, og skriver en ny roman. Den får litt dårligere kritikker enn den forrige, men anmelderne virker fortsatt medgjørlige over at de har fått en ny bok til ’en verdi av’ 329,- i posten. Dagsavisen skriver et handlingsreferat og ’syns det er ganske bra’ og jeg kontakter Studentradioen i Oslo for å bli intervjuet og/eller anmeldt, men får en mail tilbake som sier at de ”dessverre prioriterer debutanter”.

Jeg skriver et radioteater, men jeg føler meg begrenset av rammene sjangeren setter, og dessuten sliter jeg med å skape ’troverdig dialog’. P2-teatret skriver på sin nettside at jeg er en del av de nye forfattergenerasjonen, og det er sant på den måten at vi er jevngamle og delvis opptatt av det som skjer rundt oss. På Lillehammer Litteraturfestival holder jeg et kort foredrag, men det faller i gjennom fordi jeg har brukt for mye tid på å produsere, slik at jeg ikke har konsumert de rette kunnskapene som bør videreformidles. Foredraget inspirerer allikevel tre menn i starten av tjueåra som kommer bort til meg i etterkant og stiller intime spørsmål om klessmaken min (og særlig hvorfor jeg bruker baseballcap som tross alt er forbundet med helt andre stiler enn litteratur og hvorvidt det er en ’kommentar’. Her setter jeg med ned og avfeier spørsmålet med en digresjon om hvor glad jeg er i sirlig utformede Mozell-flasker og at jeg aldri ser disse i hverdagen. De ler, både fordi de skjønner hva jeg mener og fordi utsagnet er typisk for mitt forfatterskap).

Jeg skriver et innlegg i Klassekampen hvor jeg avslører min relasjon til den anonyme bloggen med 50 lesere daglig, og forsøker å skape en slags tvil rundt folks individuelle smaksvurderinger. Jeg bruker ordet ’kveg’ én gang, men redigerer det vekk før jeg sender den endelige mailen. Dagbladet Magasinet lager en stor sak på hvordan kjente forfattere har blitt vurdert av sine lærere opp gjennom skolegang og høyere utdanning. To etablerte forfattere etterspør økt verdsetting av originalitet allerede fra ungdomsskolen (”i hvert fall fra videregående”); selv har jeg ’ingen kommentar’ og tenker usagte tanker om at ’sann kunst/poesi/litteratur’ bare oppstår under press, i motgang, og ikke gjennom frifond.no. En litteraturviter fra Universitetet i Bergen lufter i en polemisk tone at ”kanskje T.S. Elliot hadde et poeng allikevel da han etterspurte en nærlesning av litterære tekster, og kanskje dette er noe vi bør se litt nærmere på i disse overflodstider av tekst og informasjon”. Debatten han fremprovoserer genererer omtrent 6000 ord de neste to ukene. Bloggen min mangedobler antall lesere umiddelbart og boksalget øker i det jeg kommer ut i pocket-utgave til 99,-. Et kort øyeblikk er jeg på Topp10-lista til Tronsmo som Klassekampen publiserer hver lørdag. Jeg deltar i en ’samtale’ med tjue frammøte på Norli i Universitetsgata.

I et siste innlegg til Aftenposten bruker jeg Barthes og Foucault for å vise til problemene rundt verkavgrensning i lys av mitt forfatterskap. Jeg trekker meg tilbake for å skrive en selvbiografi med performative trekk framfor å lese dem som allerede foreligger.