Hvis ‘meg’ er vulgært, er ‘jeg’ autentisk. ’Jeg’ er bevisst seg selv og sitt uomgjengelige perspektiv, men orienterer seg mot omverdenen. ’Meg’ vil derimot at ting rettes mot seg og innordnes til seg. ’Meg’ angir seg som mål for omverdenen. Og hva er ikke mer vulgært enn å betrakte det som er etter hvordan det forholder seg til ens selv? Det som er, er jenter.
Dette nummerets tekster er utelukkende forfattet av gutter. Det er med vilje. Det trenger heller ikke være noe mål å ’balansere’ synet på et tema med jevn kjønnsrepresentasjon. Den dagen det er nødvendig er dagen vi ikke lenger kan ta en tekst på alvor. Hvis et hvert uttrykk relativiseres til opphavsmannens (sic!) partikulære karakteristika, er uttrykket ribbet for selvstendig mening. Når det er sagt: Dette er Jeg! og ikke Meg! Vi er med andre ord klar over at vi er gutter som skriver om jenter, og nesten klar over hva det perspektivet innebærer. Men det er jenter vi vil si noe om, og ikke hvordan jenter er for oss. Det er desto verre å være vulgær i flertallsform.
Men hva er jenter? Horisonten hvorpå vi sexer? Klart nok, med vårt heterofile gutteoligarkiske utgangspunkt sier dette mye. Jenter er ganske visst en ramme, en horisont!, rundt vår daglige væren og forhåpentligvis sexbefengt i mange henseender. Men jenter figurerer også eksplosivt nærme, ikke minst som med-sexere, så det tvinger seg frem en kvasiselvmotsigelse. At jenter enkelte ganger opptrer svært så nærme vil ikke si at vi kan lukke gapet. Det er alltid en distanse til jenter. Vi vil nå dere, jenter! Vit dét! Men i oppriktighetens navn kan jeg ikke se annet enn at diskrepansen forblir og, med den, Avstanden. Men for øvrig, og i jevnsterk oppriktig respekt, kan jeg ikke tillate meg å forflate jenter til sexdyr; jeg kan ikke tillate meg å flagge seksuell determinisme. Jeg er ikke Willy Pedersen.
Medborgerne med hvilke vi lever? Jeg tviler på at en så latterlig generisk beskrivelse kan avdekke jenters vesen qua jenter! Det skal dog være sagt at jenter er av den typen man lever med. Det er viktig å innse at jenter ikke bare er noe man støter på i verden. De er, til motsetning, personer man lever med, og da gjerne som medborgere. Vi lever sammen og projekterer livene våre i fellesskap. Men dette er sant om medgutter også, og denne alt for generelle beskrivelsen avslører sin utilstrekkelighet.
Godhetens kvintessens og omsorgens uuttømmelige kilde? Jenter har en imponerende, hvis ikke uuttømmelig dose omsorg. I beste fall er hvert eneste tilfelle av ’jente’ så tettpakket med godhet at det praktisk talt er umulig å bruke opp. I verste fall konstituerer jenter en potensielt uuttømmelig omsorgskilde bare fordi de er en fornybar ressurs. Men jenter er grunnen til at det finnes care ethics og at den politiske høyresiden er seriøst utfordret. Kommer dette av ammeligheten? Kommer det av en vilkårlig sosial tildeling av kjønnsrollene hvorav ett kjønn nødvendigvis må anta omsorgsrollen? Jeg vet ikke. Det som er sikkert er at noe ved Jenten er hermed avdekket. Nå, det lusker et problem under overflaten. Jenters essens kan da ikke være et annet fenomens (kvint-)essens! Sannelig ser vi nå at denne lovende kandidaten begår en transcendental selvmotsigelse.
Så fenomenalt mislykkede disse forslagene viste seg å være indikerer heller det overdådige ambisjonsnivået mitt enn mangel i informativitet på beskrivelsenes vegne. Jeg bega meg ut på en forsøksvis autentisk, fenomenologisk undersøkelse av hva jenter definitivt er. Det selvutpekte oppdraget ble fort for vanskelig. Men jeg håper ikke at leseren avskriver forslagene mine fullt og helt. Den største faren når man adresserer et så post-frigjøringsmessig sårbart tema som jenter er å skjære kammen på den karakteristiske uspiselige måten. Vi vil avdekke noe her og noe der, aller helst på en generell måte, men det betyr selvfølgelig ikke å feilgeneralisere.