JOslo-Tags! #1 - Pax

JOslo-Tags er spalten hvor du får de-facto-fakta om hva som er hot og funny av tags i Oslo. Sjøl er jeg blant de fresheste tagerene i landet, og ved siden av brutish den skarpeste analytikeren i dyreparken. Det er fett, for tagging er noe alle konfronteres med og som mange liker å mene noe dumt om. Her lærer dere hva som egentlig er dealen. Hva som er schtilig og hvorfor. Jeg skjønner sjølsagt at mange hater på dritten, for det meste ække pent, og du ba ikke om å få apestreker på papp-containeren din. Men disse tinga er som regel heller ikke meininga. Lærer du å forstå tagging på dets egne premisser, vil du se at det er en egen greie som lever sitt snåle lille liv utafor, men også sammen med, andre kulturdiskurser. Med andre ord; få det hue ditt klart for no breaking news.

Først ut er Pax, den mest notoriske, mystiske og hysteriske writer’n i Oslo for tida. I sentrum er det få om noen som kan måle seg i kvantum tags (vanlig tusj- eller sprayskrift) og throw-ups (raskt spraya doble bokstaver; en slags skisse-piece). Mengde er like essensielt i graffiti som andre plasser; man blir sef mer ståka på å smugtitte i JO Nesbøs ”Hodejegerne” når den står laina opp i hundretall på Norli (når var du sist i bokbutikken?). Og Pax kan godt lese Nesbø. Grunnen til at jeg er så ståka på Pax’ern er nemlig den sjukt rare bredden hans. Det er lissom en shit load ’nuff-said-kioskromaner, en del bra-plaint Nesbø, men også ganske mye break-through sch-to-the-ilig shit.

Figur 1: Klassisk PAX. Lever sitt eget liv.

Utenom bredden gir det props at han slår shæ løs på steder med høy risiko for å bli ferska. Risken proover at duden bak grooven har baller, og verket fylles dermed med historisk-biografisk street cred. Faren gjør sitt også på verket sjæl. Det skjer at pul meg i snuten dukker opp, og da må man må kutte dritten på midten og baile. Halvt verk. Skjer egentlig veldig sjeldent! Tror jeg… Anyways blir pirke-flid umulig, og det er fet fordi nitidig graffiti (som folk flest digger og kaller ekte kunst), ca. er like spennende som mora di. I.e. fett nok, men litt slapt i lengden.
Det yoe med at ting må gå unna, er spenninga og allsidigheten det gir uttrykket. Det er mye av grunnen til at mange av boyza digger hardere å studere søppelkasser, enn å stirre seg blinde på forseggjorte/ferdigkonstruerte piecer. De hever øyenbryna og sier: Jøss, dro han P-en opp der?! Crack ass! Funny shit. Eller: oiski kaposhki: mol-schmud gjort til at det gikk så kjapt. Det er med tags som med post-moderne kunst: det er vel så viktig at det er interessant og artig, som at det er så jævli vakkert. Der du kanskje blir begeistra og viser meg en tag som faktisk var fin, fordi den har klare, billige linjer, så sier jeg at jeg digger dritten av å spankulere gjennom Oslos gater med mr. oldepappa og lære graffitinytt. Der du derimot ser kluss, ser BOS funny nyanser og innovasjon. Når det er sagt, så er handverk på vei inn igjen i taging som i kunstdiskusjen for øvrig, og sjæl har jeg alltid vært litt oldepappa i trynet mitt.

Figur 2: PAX-1. Molkjip. Hva er vitsen?

Men tidsklemma har også sin hake; bokstaviusene kan bli for schtøgge og kjipe. Og speedikus må være mye av forklaringa på at Paxicus har forunderlig mange monotone og kjeldelige tags. Mange av disse er så uinspirerte at det ikke er mulig å skjønne hvordan de oppstod, som i f. 1, 2, 3 og 4. Men spes f. 2! Du ser trolig ikke at denna er kjipere f. 3.

Figur 3: PAX

Men i 3’ern prøver han ikke, han vil bare pisse på gatehjørnet sitt og komme seg videre, og det er stræit. Men 2-ern faller bare mellom alle stoler. Ikke helt plain, ikke schtygg, ikke fin, ikke morsom, bare litt kjipt rask-klassisk. Dvs. bokstavene er (uinteressant) gammeldags graffitiske, uten annen nyvinning enn litt slurv. Her står det forøvrig PAX-1, som leses PAX-ONE, et old-school truck som innebærer bestemt form entall av nicket. For eksempel ville faren din bli Han-som-er-lei-av-ha-seg-med-søstra-di-One.

Figur 4: PAQSPOR. Her har PAX skrevet sammen med SPOR. Schtøgt. Men påfallende og symptomatisk at PAXISH mekker hver bokstav litt annerledes enn både hva som er fint, og enn hva han pleier.

Men det kule med at han har så mange tags hvor kisen bak forsvinner fordi ingen kan se noe motiv, er at tagsa blir latt til seg sjæl. Og dermed lever de på egenhånd. 100 kjipe PAXER titter ned på dei fra Oslos murvegger, og du kan ikke gjøre annet enn å bry deg om dem. Morn igjen, PAXISH; Hva f i annen skjer’a?

PAX er i seg sjøl et rimelig dølt navn. Som de fleste tagsa hans: litt under midt på treet. Det er lissom latinsk for fred, men symbolverdien skal vi nok gi langt f to the anus i. Like trolig som at mannen PAX er sånn passe intelligent, så tok han navnet fordi det kan skrives på mange artige måter. Det gjør han også: PAX, PAKS, PACS, PAQS. Han tar det også enda lengre og kaller seg for eksempel PAXER (f.5).

Figur 5: PAXER. Ganske funny. Igjen original både i storelsesforhold og synkronpoler. Sjekk rundingen over; det er et klassisk grafitielement som har blitt slengt oppå uten at noen veit om det er ironi eller genuinitet.

Throw-upen som gliser 10 ræ fra flest Oslo-vegger, er den du variasjoner av i f.6, 7 og 8.

Figur 6: Throw-up: PC (PAC-MAN). Ok. Tusen av den er det åkke som. Fetest at øya går i 8-tall.

Der står det bare PC, trolig et ordspill på PAC-MAN (som kusen må sies å være), fordi C-en har to øyer og en gapemunn. Som du ser varierer han på subtilt og uspennende-spennende vis mellom det runde (f. 6 og 7) og en halvfin litt kantete greie (f.8). Skål!

Figur 7: Throw-up: PC (PAC-MAN). P'en sover, mens C'en er pist og punktumet med i tida. Sjekk rundingen over OGS...

Figur 8: Throw-up: PC (PAC-MAN). Her er formen ny, mens den originale åpne munnen er bevart. Sjekk på streka så kjapt det har gått!

Du får også en annen throw-up opp i fjeset med f.9. Her står hele navnet hans: PACS (eller PCCS! Så abstrakt kan kunster’n tillate seg å være.), og denne gangen har hele bunten fått personal attitude. Bare så det er sagt: fjes og dyr er i skuddet grafiti-Norge, og PAX er en av gutta som mest aktivt har fronta hærligheta. Props.

Figur 9: Throw-up: PACS evt. PCCS. Proover hvilken flink håndværker PAXUC kan være. Smud og artig dyrepark.

Figur 10: PAKS (skrivi sammen med FREE). Simpel og postmoderne, stygg og ujevn i formen med vilje. OK +.

Men la oss kutte det ne til det som er den viktigste grunnen til at PAX er min mann i Oslo. Nemlig at han av og til går ut av seg sjæl og mekker opp et eller anna som bare er jævli bra. I f. 11 ser du en herlig hvit tag gjort med stødig strek - ikke noe drips og faenskap. Den er gjennomgående original og artig. P’en drar han bokstavelig talt (i fakkings to forstander!) jævli langt. Så føller en plain A, en hysterisk X som bokstavelig talt er helt konge (say no m to the WHAT!), så en funny E som slanger seg bort til en himla schtilig og rein R som korrelerer med P’en og bare baunser lungt av gårde mot det ukjente. Drit smudh, og alt i én strek. Det er på’n å blande mellom rolige og yoe bokstaver.

Figur 11: OGS-PAXER. Fakkings konge. Skills.

I tilleg danner P-to the enis-huet O-en til en vertikal OGS. OGS er crewet til PAX, som han har sammen med bla. REKE og ALIO, (ALIO er åsså jævla aktiv men flatere enn PUKS i trynet sitt). OGS står for One Good Splif (bønne – for de som er, eller ikke er, grønnskollinger). Navnet sier vel sitt om at gutta, som Sjakkis i Dørti Oppland ”…henter inspirasjonen sin fra skvi og brennevin.”

Et enda mer brukukski break-through eksempel, er bilde f. 12. Jævla schtilig og maks utilgjengelig for bestefedre (les: dei sjæl og onkæ’n din). Hei og hå liksom. Fuck den er fet! Mange paralleller til 1’ern: P’en laxer tilbake, A’en tar det rolig, men det gjør så jævli lett ikke K’en som altså er en av de kuleste K’ene som er skapt gjennom verdenshistorien. Budskapet dens er ”Tjo-bing”, og siden den er lagd i én strek, kan ikke folk som ikke kjenner PAKS fra før skjønne om det er en K eller R, eller om det i det hele tatt skal forestille noen av delene, eller en bokstav over hugguet! I tillegg ståker jeg bare hardt på at den er så i farta med hele seg: fakkings postmodernisme på sitt sprekeste! Det hele avsluttes strålende med en herlig S som også krysskjører seg sjøl så det er hardt å si hvor man har den hen. Den eksemplifiserer også på en nydelig måte hvordan postmoderne taging mikser harde og myke former, og at denne kombon ikke bare resulterer i kaos, men også i bent frem fine ting. Etter S-en kommer ei stjerne som er lagd litt trist med vilje; hva mer kan n ønske seg?! I tillegg baserer altså denna parademarsjen av hærlige bokstaver seg på innbarka formelle-taggeelementer. Det er jævla essensielt, for da blir det lissom ikke Jonas på 3 år som har hatt en velsigna dag med Carandage-fettstiften på barnehageveggen. Detta er innsikt og talent, blanda med ytterpunktene av PAX’ obskure fantasi. Denna tagen er altså et enestående eksempel på top-notch taging, og også samtidig, nødvendigvis, på at folk flest ikke forstår hva god taging er. Med det setter vi punktum med en feit marker. Nasse Nuff to the said!

Figur 12: PAKS. Say no m to the OH!!