til nasjonalarkivet, mo i rana - bill mrk. 'pliktlevering'

#7 er på vei!

husk slippfest førstkommende fredag, 11. desember, kl 20 på sound of mu.

slippfest

Fra Jeg! #6. En tragedie i den senmoderne selvforståelsen.

De siste 300 årene i den vestlige sivilisasjonens historie er blant annet en om økende refleksivitet i dennes menneskers væremåte. Et særlig trekk ved dette historiske utsnittet er selvsagt kapitalismens tilblivelse, men eiendommeligheten ved dette følger i spor av et mer generelt trekk. Jeg tar Georg Simmels ord på at pengeøkonomiens, klokketidens, organisasjons- og byråkratistrukturers utbredelse har en felles rot eller et felles mål. De er alle i ett utskilling av objektive, formaliserte samfunnssfærer.

Disse utskillingene markerer slutten på tradisjonelle samfunns sammensausethet av ’samfunn og individ’, og oppstandelsen av selvstendige samfunnsstørrelser, størrelser som går utover individets makt og som drar seg vekk fra sentrum av menneskers livsverden. Byråkratiets posisjonsstruktur blir som kjent ikke karakterisert som en av ’de nære ting’. Å observere disse trekkene er nødvendig for å se at, tilbake fra de nyfødte objektive sfærene, står mennesket med et også nylig gitt privatliv; henvist til sin egen subjektivitet som noe atskilt fra samfunnets objektive virke.

Å ikke lenger ’bare leve’, men på en særegen måte å være viss sitt liv som sitt eget, er modernitetens fortjeneste. Bevissthetslivet retter seg mot seg selv, det blir bevisst sin egen væren som noe å ’ta tak i’. Samfunnsinstitusjonene er ’der ute’, det blir opp til deg om du vil søke dem opp. Enkeltmennesket blir overlevert til seg selv og sine muligheter istedenfor sine faktiske omgivelser: familiens gitthet og sine syslers realitet.

Prosessen jeg beskriver er selvfølgelig seiglivet, og ikke en umiddelbar switch. At den akselererer ved inngangen til det 20. århundret er tydelig. Spesielt tydelig er det med Heideggers analytikk av Dasein (mennesket). En av analytikkens emner er menneskets autentiske eksistens. Det autentiske mennesket er et som er forstått med sin tilstedeværelse i den sosiale og tinglige rammen det oppholder seg i; det er et som, med blikk for sin fremtid, griper sine muligheter uten at disse er fastlagt. Autentisk eksistens innebærer refleksivitet; både nærhet og avstand til strukturen mennesket befinner seg i.

Det finnes trusler mot autentisk væren, og, om vi skal fortsette å tro Heidegger (’jeg anbefaler dette’), er det i uegentlighet gjennomsnittsmennesket oppholder seg ’i første omgang og for det meste’. Forfallet er en trussel mot den autentiske væremåte: å falle ned på vaner og på gjengse oppfatninger (hvor selve gjengsheten er krystallisert i ’man’-et), og, i møtet med alle de faktiske normative strukturer i menneskets livsverden, tilfredsstille dem blindt. Mennesket oppløser seg i sine omgivelser, i tingene og allmennhetens krav. Selvforståelsen i den uegentlige væremåte er bundet fast i strukturene mennesket befinner seg i.

Autentisitetsprosjektet er individualiserende. Mennesket må gripe sin fremtid som nettopp det, og ikke overlate den til ’man’-ets anliggende. Det innebærer ikke å alltid agere subversivt, bare ved beleilighet og tilfeldighet. Det innebærer å fristille seg fra strukturene som omgir en, men allikevel akseptere dem. (Heideggers analyse av angst, som å falle ut av strukturen, er en av ledetrådene til egentlighet, da mennesket selv må gå inn i strukturen igjen, men da som fristilt fra den og med et visst element av valg og/eller deliberasjon.)

Sporene av Heideggers og beslektede filosofers tenkning er markante i vår egen kultur. Man gjør ikke ting lenger, man har dem som ’livsstil’; man ’finner ut hva man skal bli’; man driver med ’selvrealisering’; man ’konstruerer identiteter’. Det er dumt å tro at disse filosofene eller andre ’oppdaget’ senmoderne refleksivitet, men Heidegger beskrev og konstruerte dens paradigmatisk uttrykk...’det lå i tiden’. Det var likevel ikke tilgjengelige for alle da, å kunne fatte livsformen som var i utspring, og det er langt fra ’tilgjengelig’ for allmennheten i dag å utleve den form for refleksive eksistens Heidegger anga. Det oppstår med andre ord et gap mellom den eksistensform som tegnes opp, og det som er mulig for ordinære mennesker å tilegne seg.

Så jeg innbiller meg en slags kulturell trickle down model, ikke helt fremmed for enkelte kanskje – jevnfør ’kulturell kapital’ – i fare for å bli bourdieusk paranoid. Gjennomsnittspersonen kan nødvendigvis ikke nå det samme bevissthetslivet og etterleve de samme kravene som Heidegger viser seg inneforstått med. Men autentisitetsprosjektet drypper ned på dem, via kulturmassens interne kommunikasjon og ut i mediene som når frem til publikum. De må ’realisere seg selv’. Prosjektet er overlevert til dem, ikke som krav de finner at de i seg selv, i konfrontasjon med egen fremtid, men som sosiale krav; krav fra ’man’-et.

Men kravet er umulig å møte når det er et om genuin og fundamental individualitet. Hvis det sosiale kravet imøtegås, er individualiteten tapt. Hvis det samme kravet, som altså handler om å gripe egen eksistens/mulighet/fremtid, så er det nettopp dét: utilfredsstilt. Istedenfor blir den ’snille’ varianten fremlagt for generasjonen vår: bare fyll ut feltene favorite music, favorite books, favorite quotes, etc, og du er ’i boks’.

Folk skal forstå seg som mosaiske personligheter, alle med hver sin egenartede twist i kombinasjon av preferanser. Men i sannhet er preferansene allerede foreskrevet og innordnet hype-spillet, så vel som integritetsrestriksjoner. Og mindre flyktig enn preferanser, bygger den senmoderne selvforståelsen på livsstiler. Jeg vet ikke hva en urban livsstil er, jeg vet ikke om det er mulig å si at hage er en livsstil, jeg vet heller ikke om skating er en livsstil, eller om sunnhet er det, men er ganske sikker på at flerparten flagges som livsstiler; og at man står fritt til å velge blant dem, så lenge man forplikter seg til å være ’ekte’ overfor livsstilens stil.

Det tragiske er at disse fremsettes som væremåter man fritt kan velge blant, men bygger opp under en illusorisk individualisme. Egentlig individualitet unndrar seg sosiale, normative strukturer, den bryter gjennom dem, mens den senmoderne, individualistiske selvforståelsen selv er blitt et normativt system som dreper den samme individualiteten.

Lanseringsvideo av Gustaf #3 og Jeg! #6, Tekstallianse

offisielt slipp av gustaf #3 og jeg! #6 fra GUSTAF på Vimeo.

Videoen er laget av Audun Mortensen, redaktør for Gustaf.

#6 - livsstil

We Hate Metaphors av Hanne Ulla, for- og bakside av Jeg! #6.

Om #6 og Tekstallianse

Vi kom til skade for å skrive i Jeg! #5 at #6 ville komme i juni. Dette stemmer ikke. Neste nummer vil komme i august, muligens i anledning vår tilstedeværelse på årets Tekstallianse, 21.-22. august.

Ole Petter Arnebergs bidrag

Forfatterdebutant Ole Petter Arneberg har skrevet en korttekst for #5. Med tillatelse fra Magasinet Jeg! er den publisert på Flamme Forlags nettsider. Linken ser slik ut: http://www.flammeforlag.no/jeg-er-invitert-ja-jeg-nettopp-meg/

Alle bilder private.

om blurbing¹ og anmelderrollen

Noen ganger anmelder jeg ’ny norsk litteratur’ for et gratismagasin jeg ikke leser selv. Stort sett får jeg bøker tilsendt i posten – ofte ber jeg om mer enn jeg faktisk rekker å anmelde fordi jeg uansett er interessert i bøkene. Noen ganger må jeg møte opp ’i egen person’ hos de forskjellige forlagene. Dette prøver jeg å gjøre så sjelden som mulig, for møtene med de ansatte i forlagene er liksom svangre med en slags felles enighet mellom meg og dem, at vi liksom har en ’avtale’, en såkalt ’vinn-vinnsituasjon.’

Dette genererer ubehagelige følelser i meg som ’anmelder’, for jeg liker å se på anmelderen som en potensiell trussel mot forlaget.² Allikevel ser forlagsmenneskene (og gjerne de av dem som jobber med ’markedsføring’) ut til å skape en slags forventning om at jeg, når jeg overrekkes boka, skylder dem en tjeneste.³ De får meg til og med til å si ’takk’; situasjonen mangler bare papir og bånd for å være identisk med en gaveoverrekkelse. Senere vil jeg motta lønn fra arbeidsgiver, og kanskje sende en mail til forlaget med den endelige anmeldelsen, som forlaget igjen kan klippe og lime fra slik at bokryggen på pocketutgaven gir inntrykk av at pocketutgaven til NOK99/129⁴ er ’verdt å lese’ fordi den kritiske resepsjonen (som får betalt i form av bokgaver og lønn for å være kritisk) sier at den er verdt å lese.

Den gjensidige tjenesten får her enda en gevinst: anmelderen befester sin posisjon som ’etablert anmelder’/’en det er verdt å lytte til’ ved å få signaturen sin på ryggen til en bok. Når en anmelder lenge nok får sine (positive) kritikker på bøker begynner vi til slutt å ta det for gitt at denne personen ’har noe å komme med’, ettersom det ville være ’uforståelig’ å trykke ’hva som helst’ på bokomslaget. Dermed reklamerer anmelderen for boka og boka for anmelderen, og ’Turid Larsen’, ’Silje Bekeng’ og ’Bjørn Gabrielsen’ blir merkenavn som refererer til seg selv, i kraft av seg selv.

Oppsummert: Forlaget får blurb på bokryggen og øker salget, for eksempel fordi ’Arne Borge’ gir et smilefjes i en publikasjon som er Brønnøysundsregistrert. Anmelderen får på sin side beholde boka, lønn fra arbeidsgiver, og anerkjennelse/gjenkjennelse ved å være et navn det er ’verdt å lytte til’ ettersom noen har valgt å bruke det. (’Er det du som er ’Arne Borge’?’⁵)

Parten som utelates av dette vinn-vinnregnestykket er selvsagt leseren, det vi si hun som potensielt sett kunne tenke seg å lese/kjøpe boka og som vil forhøre seg med en kritisk (lønnet) resepsjon før hun bruker NOK359 på boka (i motsetning til anmelderen, som får den gratis og som dermed ’står i gjeld’ til forlaget, gjort opp for med et ☺). Anmelderen har altså tre parter å forholde seg til:

- Forlaget: Disse ønsker at anmeldelsen skal være positiv.
- Arbeidsgiveren: Disse ønsker at anmeldelsen skal være lettlest og morsom (og ’vi legger ikke skjul på at vi kan like en real slakt hehe’).
- Leseren: Hun vil vite om hun skal bruke tid og penger på boka.

Tre blurbetilfeller:

1. Wonderboy av Henrik Langeland har en imponerende blurbeliste på baksiden av pocketutgaven fra 2004. I tillegg til landets største aviser, Morgenbladet, NRK og diverse ’obskure’ anmeldere, finner man både Olaf H. Thommesen (Venstre), Valgerd Svartstad Haugland (KrF) og Ingebrigt Steen Jensen (Vinnerkultur).⁶

2. Pocketutgaven av Joakim Kjørsviks Åpenbart ingen nabo har tatt med en blurb fra en liten norsk blogg som stort sett publiserer personlige betraktninger, matoppskrifter og kulturtips.⁷ Anmeldelsen er selvsagt ikke dårligere enn en gjennomsnittlig norsk litteraturanmeldelse; den kom opp på det nivået ved å namedroppe Kjell Askildsen, fylle inn superlativer og rose ’det fine’ omslaget. (Det interessante her er selvsagt at veldig mange kan si noe middels relevant uten å ta betalt for det.)

3. På Cappelen Damms gjenutgivelse av forskjellige historiske dokumentarbøker av Anthony Beevor, er Yngvar Ustvedt fra VG representert med terningkast seks på tre av fem bokforsider.⁸ Det er lett å se for seg at han er ’spent’/’overtent’ hver gang en ny Beevor-bok kommer ut, og det kan også tenkes at Cappelen Damm har en interesse av at boka leveres til Ustvedt personlig.

Til slutt: Nylig var jeg innom et lite forlag (som eies av et større forlag) for å hente en ny norsk novellesamling. Den markedsansvarlige tok imot meg mens han snakket lystig i en mobiltelefon. Da han ’la på’ introduserte jeg meg som ’Arne Borge’.⁹ Han fortalte meg at han snakket med Dagbladet og at de skulle anmelde samme bok på mandag. Det så visstnok ’bra ut’, og jeg svarte at den hadde fått fin omtale i Klassekampen også. Han ba meg sende en mail med anmeldelsen når den var ferdigskrevet, ’særlig hvis den var god hehe.’ Jeg ’humret’, tok imot boka, takket, sa noe om ’☹ hehe’ og gikk.

Jeg har lest halvveis i boka. Jeg liker den ikke. Dette vekker et ubehag i meg, og jeg tar meg selv i å tenke at det enkleste ville være å like boka. Neste gang jeg oppsøker dette forlaget for å hente en ny bok, er det ubehagelig å vite at personen som tar meg imot ser ☹ i stedet for mitt mer dynamiske ansikt/tryne/maske/fjes. Det må jeg imidlertid leve med. Selv om det enkleste er å skrive ’Nicolai Houm/Joakim Kjørsvik/Ole Petter Arneberg/Vidar Kvalshaug har skrevet en [positivt adjektiv] [sjanger] som får meg til å [noe ’ungdommelig’, frisk og litt ’morsomt, som f.eks ’le høyt på kafeen der jeg sitter’/’sprette i taklampa’ e.l.]’ Det sosiale ubehaget kan ikke få anledning til å korrumpere min ’integritet’.

Til slutt ytterligere selvinnsikt: Da fanzinen ’du nå leser’ ble sluppet i fjor høst, sendte vi (medredaktørene) den til enkelte personer med ’innflytelse innenfor visse kretser’. Det vil si, når jeg tenker meg om, Bendik Wold.¹⁰ Hensikten med dette var å generere interesse rundt vårt eget blad. I tillegg lagde vi en stadig ekspanderende e-postliste med ’innflytelsesrike’ journalister, skribenter og ’kulturpersonligheter’. Totalt resulterte dette i en notis i Klassekampens Bokmagasinet, en notis i Dagbladet som representant for ’nyironikerne’ (jamfør teksten ’du nå leser’ og denne parentesen) og en tekst om Jeg!/fanziner generelt av Bendik Wold på Flamme Forlags nettsider. Vi satte stor pris på dette; anerkjennelsen fylte oss med gode følelser.¹¹

Vi ønsker en ’litterær offentlighet’/’kritikk’/’omtale’/’blurbing’ i en sfære hvor anbefalninger ikke er besudlet av ’markedsføringsstrategier’ og ’vennskap’. La denne ’offentligheten’ inneha en kjølig distanse, slik at andre enn ’våre venner’ kan få redelige synspunkter om hva som finnes av ’tilbud’/’kulturelle/kunstneriske/kreative uttrykk’. Oslo er en liten by med få aktører. Kjølig distanse til det man er betalt for å mene noe om bør være en forutsetning, og anmelderen bør stå i gjeld til sin leser.

(Fra Jeg! #5 - av Arne Borge)

---------------------------------------------------------------------------------------

1 Blurb er en kort, positiv omtale av en bok, film eller et annet produkt som er skrevet for å fremme salget av produktet. Blurbing brukes som markedsføringsverktøy blant annet av forlag, og blurber er ofte gjengitt på baksida av bøker og filmer. Enkelte produsenter betaler navngitte kjendiser og berømte forfattere for å blurbe, det vil si for å anbefale eller skryte av produktene deres. (http://no.wikipedia.org/wiki/Blurb)
2 Metaforen ’vaktbikkje’ kan muligens være dekkende. Den ender allikevel bare i en fotnote grunnet ubehagelige konnotasjoner grunnet misbruk av ordet i diverse ’manifester’ fra landets største aviser. [Fyll inn noe om at bylinebildene ’bare blir større og større’ og noe om buksa til Marie Simonsen.]
3 Tar man bokanmeldelsene i norske aviser i betraktning, er det grunn til å tro at denne tjenesten stort sett gjøres opp for.
4 Mange ganger mistenker jeg at de eneste som er så interesserte i nye bøker at de vil betale NOK359 for dem, enten jobber som anmeldere eller i en bokhandel slik at de dermed får sine lesereksemplarer gratis. Dette er i hvert fall mitt tilfelle.
5 Spørsmålet er ennå ikke stilt i ’offentligheten’/’på byen’, men ventes i løpet av 2010.
6 Jeg hadde tenkt å kalle denne hyllesten ’tverrpolitisk’ inntil jeg kom på at Venstre og KrF satt i samarbeidsregjering på dette tidspunktet. Om vi legger til Dagens Næringslivs blurb (som lyder ’At boken er i ferd med å bli en ”snakkis” er det ingen tvil om’), så er hele Bondevik II representert.
7 http://hoppestrikk.blogspot.com
8 Bøkene skal imidlertid makuleres pga ’feil med bokomslaget' og vil ikke komme ut til salgs. (Man kan spekulere i om ’feilen’ ligger i manglende troverdighet i at én kritiker tydeligvis mangler støtte i sin hyllest. (Et kor synger høyere enn en solist.) En annen grunn kan være det stygge designet.)
9 ’Arne Borge’ er ennå ikke selvrefererende og må legitimeres gjennom litteraturstudier, fanzineproduksjon og bakgrunn i studentradio (i tillegg til ’en generell interesse for samtidslitteratur’).
10 Arild Rønsen tok vi ikke kontakt med, jamfør ’visse kretser’.
11 I Jeg! #3 ’kvitterte’ vi med å ejakulere på anmeldelsen. ’Stuntet’ hadde til hensikt å vise en slags ambivalent glede/selvinnsikt rundt blurbingen.

På facebook

Jeg! har noen en side på facebook. Den ligger her. Vi håper på en 'notis' et eller annet sted hvis gruppen blir stor.