De siste 300 årene i den vestlige sivilisasjonens historie er blant annet en om økende refleksivitet i dennes menneskers væremåte. Et særlig trekk ved dette historiske utsnittet er selvsagt kapitalismens tilblivelse, men eiendommeligheten ved dette følger i spor av et mer generelt trekk. Jeg tar Georg Simmels ord på at pengeøkonomiens, klokketidens, organisasjons- og byråkratistrukturers utbredelse har en felles rot eller et felles mål. De er alle i ett utskilling av objektive, formaliserte samfunnssfærer.
Disse utskillingene markerer slutten på tradisjonelle samfunns sammensausethet av ’samfunn og individ’, og oppstandelsen av selvstendige samfunnsstørrelser, størrelser som går utover individets makt og som drar seg vekk fra sentrum av menneskers livsverden. Byråkratiets posisjonsstruktur blir som kjent ikke karakterisert som en av ’de nære ting’. Å observere disse trekkene er nødvendig for å se at, tilbake fra de nyfødte objektive sfærene, står mennesket med et også nylig gitt privatliv; henvist til sin egen subjektivitet som noe atskilt fra samfunnets objektive virke.
Å ikke lenger ’bare leve’, men på en særegen måte å være viss sitt liv som sitt eget, er modernitetens fortjeneste. Bevissthetslivet retter seg mot seg selv, det blir bevisst sin egen væren som noe å ’ta tak i’. Samfunnsinstitusjonene er ’der ute’, det blir opp til deg om du vil søke dem opp. Enkeltmennesket blir overlevert til seg selv og sine muligheter istedenfor sine faktiske omgivelser: familiens gitthet og sine syslers realitet.
Prosessen jeg beskriver er selvfølgelig seiglivet, og ikke en umiddelbar switch. At den akselererer ved inngangen til det 20. århundret er tydelig. Spesielt tydelig er det med Heideggers analytikk av Dasein (mennesket). En av analytikkens emner er menneskets autentiske eksistens. Det autentiske mennesket er et som er forstått med sin tilstedeværelse i den sosiale og tinglige rammen det oppholder seg i; det er et som, med blikk for sin fremtid, griper sine muligheter uten at disse er fastlagt. Autentisk eksistens innebærer refleksivitet; både nærhet og avstand til strukturen mennesket befinner seg i.
Det finnes trusler mot autentisk væren, og, om vi skal fortsette å tro Heidegger (’jeg anbefaler dette’), er det i uegentlighet gjennomsnittsmennesket oppholder seg ’i første omgang og for det meste’. Forfallet er en trussel mot den autentiske væremåte: å falle ned på vaner og på gjengse oppfatninger (hvor selve gjengsheten er krystallisert i ’man’-et), og, i møtet med alle de faktiske normative strukturer i menneskets livsverden, tilfredsstille dem blindt. Mennesket oppløser seg i sine omgivelser, i tingene og allmennhetens krav. Selvforståelsen i den uegentlige væremåte er bundet fast i strukturene mennesket befinner seg i.
Autentisitetsprosjektet er individualiserende. Mennesket må gripe sin fremtid som nettopp det, og ikke overlate den til ’man’-ets anliggende. Det innebærer ikke å alltid agere subversivt, bare ved beleilighet og tilfeldighet. Det innebærer å fristille seg fra strukturene som omgir en, men allikevel akseptere dem. (Heideggers analyse av angst, som å falle ut av strukturen, er en av ledetrådene til egentlighet, da mennesket selv må gå inn i strukturen igjen, men da som fristilt fra den og med et visst element av valg og/eller deliberasjon.)
Sporene av Heideggers og beslektede filosofers tenkning er markante i vår egen kultur. Man gjør ikke ting lenger, man har dem som ’livsstil’; man ’finner ut hva man skal bli’; man driver med ’selvrealisering’; man ’konstruerer identiteter’. Det er dumt å tro at disse filosofene eller andre ’oppdaget’ senmoderne refleksivitet, men Heidegger beskrev og konstruerte dens paradigmatisk uttrykk...’det lå i tiden’. Det var likevel ikke tilgjengelige for alle da, å kunne fatte livsformen som var i utspring, og det er langt fra ’tilgjengelig’ for allmennheten i dag å utleve den form for refleksive eksistens Heidegger anga. Det oppstår med andre ord et gap mellom den eksistensform som tegnes opp, og det som er mulig for ordinære mennesker å tilegne seg.
Så jeg innbiller meg en slags kulturell trickle down model, ikke helt fremmed for enkelte kanskje – jevnfør ’kulturell kapital’ – i fare for å bli bourdieusk paranoid. Gjennomsnittspersonen kan nødvendigvis ikke nå det samme bevissthetslivet og etterleve de samme kravene som Heidegger viser seg inneforstått med. Men autentisitetsprosjektet drypper ned på dem, via kulturmassens interne kommunikasjon og ut i mediene som når frem til publikum. De må ’realisere seg selv’. Prosjektet er overlevert til dem, ikke som krav de finner at de i seg selv, i konfrontasjon med egen fremtid, men som sosiale krav; krav fra ’man’-et.
Men kravet er umulig å møte når det er et om genuin og fundamental individualitet. Hvis det sosiale kravet imøtegås, er individualiteten tapt. Hvis det samme kravet, som altså handler om å gripe egen eksistens/mulighet/fremtid, så er det nettopp dét: utilfredsstilt. Istedenfor blir den ’snille’ varianten fremlagt for generasjonen vår: bare fyll ut feltene favorite music, favorite books, favorite quotes, etc, og du er ’i boks’.
Folk skal forstå seg som mosaiske personligheter, alle med hver sin egenartede twist i kombinasjon av preferanser. Men i sannhet er preferansene allerede foreskrevet og innordnet hype-spillet, så vel som integritetsrestriksjoner. Og mindre flyktig enn preferanser, bygger den senmoderne selvforståelsen på livsstiler. Jeg vet ikke hva en urban livsstil er, jeg vet ikke om det er mulig å si at hage er en livsstil, jeg vet heller ikke om skating er en livsstil, eller om sunnhet er det, men er ganske sikker på at flerparten flagges som livsstiler; og at man står fritt til å velge blant dem, så lenge man forplikter seg til å være ’ekte’ overfor livsstilens stil.
Det tragiske er at disse fremsettes som væremåter man fritt kan velge blant, men bygger opp under en illusorisk individualisme. Egentlig individualitet unndrar seg sosiale, normative strukturer, den bryter gjennom dem, mens den senmoderne, individualistiske selvforståelsen selv er blitt et normativt system som dreper den samme individualiteten.
