om blurbing1 og anmelderrollenNoen ganger anmelder jeg ’ny norsk litteratur’ for et gratismagasin jeg ikke leser selv. Stort sett får jeg bøker tilsendt i posten – ofte ber jeg om mer enn jeg faktisk rekker å anmelde fordi jeg uansett er interessert i bøkene. Noen ganger må jeg møte opp ’i egen person’ hos de forskjellige forlagene. Dette prøver jeg å gjøre så sjelden som mulig, for møtene med de ansatte i forlagene er liksom svangre med en slags felles enighet mellom meg og dem, at vi liksom har en ’avtale’, en såkalt ’vinn-vinnsituasjon.’
Dette genererer ubehagelige følelser i meg som ’anmelder’, for jeg liker å se på anmelderen som en potensiell trussel mot forlaget.2 Allikevel ser forlagsmenneskene (og gjerne de av dem som jobber med ’markedsføring’) ut til å skape en slags forventning om at jeg, når jeg overrekkes boka, skylder dem en tjeneste.3 De får meg til og med til å si ’takk’; situasjonen mangler bare papir og bånd for å være identisk med en gaveoverrekkelse. Senere vil jeg motta lønn fra arbeidsgiver, og kanskje sende en mail til forlaget med den endelige anmeldelsen, som forlaget igjen kan klippe og lime fra slik at bokryggen på pocketutgaven gir inntrykk av at pocketutgaven til NOK99/1294 er ’verdt å lese’ fordi den kritiske resepsjonen (som får betalt i form av bokgaver og lønn for å være kritisk) sier at den er verdt å lese.
Den gjensidige tjenesten får her enda en gevinst: anmelderen befester sin posisjon som ’etablert anmelder’/’en det er verdt å lytte til’ ved å få signaturen sin på ryggen til en bok. Når en anmelder lenge nok får sine (positive) kritikker på bøker begynner vi til slutt å ta det for gitt at denne personen ’har noe å komme med’, ettersom det ville være ’uforståelig’ å trykke ’hva som helst’ på bokomslaget. Dermed reklamerer anmelderen for boka og boka for anmelderen, og ’Turid Larsen’, ’Silje Bekeng’ og ’Bjørn Gabrielsen’ blir merkenavn som refererer til seg selv, i kraft av seg selv.
Oppsummert: Forlaget får blurb på bokryggen og øker salget, for eksempel fordi ’Arne Borge’ gir et smilefjes i en publikasjon som er Brønnøysundsregistrert. Anmelderen får på sin side beholde boka, lønn fra arbeidsgiver, og anerkjennelse/gjenkjennelse ved å være et navn det er ’verdt å lytte til’ ettersom noen har valgt å bruke det. (’Er det du som er ’Arne Borge’?’5)
Parten som utelates av dette vinn-vinnregnestykket er selvsagt leseren, det vi si hun som potensielt sett kunne tenke seg å lese/kjøpe boka og som vil forhøre seg med en kritisk (lønnet) resepsjon før hun bruker NOK359 på boka (i motsetning til anmelderen, som får den gratis og som dermed ’står i gjeld’ til forlaget, gjort opp for med et ☺). Anmelderen har altså tre parter å forholde seg til:
- Forlaget: Disse ønsker at anmeldelsen skal være positiv.
- Arbeidsgiveren: Disse ønsker at anmeldelsen skal være lettlest og morsom (og ’vi legger ikke skjul på at vi kan like en real slakt hehe’).
- Leseren: Hun vil vite om hun skal bruke tid og penger på boka.
Tre blurbetilfeller:
1. Wonderboy av Henrik Langeland har en imponerende blurbeliste på baksiden av pocketutgaven fra 2004. I tillegg til landets største aviser, Morgenbladet, NRK og diverse ’obskure’ anmeldere, finner man både Olaf H. Thommesen (Venstre), Valgerd Svartstad Haugland (KrF) og Ingebrigt Steen Jensen (Vinnerkultur).6
2. Pocketutgaven av Joakim Kjørsviks Åpenbart ingen nabo har tatt med en blurb fra en liten norsk blogg som stort sett publiserer personlige betraktninger, matoppskrifter og kulturtips.7 Anmeldelsen er selvsagt ikke dårligere enn en gjennomsnittlig norsk litteraturanmeldelse; den kom opp på det nivået ved å namedroppe Kjell Askildsen, fylle inn superlativer og rose ’det fine’ omslaget. (Det interessante her er selvsagt at veldig mange kan si noe middels relevant uten å ta betalt for det.)
3. På Cappelen Damms gjenutgivelse av forskjellige historiske dokumentarbøker av Anthony Beevor, er Yngvar Ustvedt fra VG representert med terningkast seks på tre av fem bokforsider.8 Det er lett å se for seg at han er ’spent’/’overtent’ hver gang en ny Beevor-bok kommer ut, og det kan også tenkes at Cappelen Damm har en interesse av at boka leveres til Ustvedt personlig.
Til slutt: Nylig var jeg innom et lite forlag (som eies av et større forlag) for å hente en ny norsk novellesamling. Den markedsansvarlige tok imot meg mens han snakket lystig i en mobiltelefon. Da han ’la på’ introduserte jeg meg som ’Arne Borge’.9 Han fortalte meg at han snakket med Dagbladet og at de skulle anmelde samme bok på mandag. Det så visstnok ’bra ut’, og jeg svarte at den hadde fått fin omtale i Klassekampen også. Han ba meg sende en mail med anmeldelsen når den var ferdigskrevet, ’særlig hvis den var god hehe.’ Jeg ’humret’, tok imot boka, takket, sa noe om ’☹ hehe’ og gikk.
Jeg har lest halvveis i boka. Jeg liker den ikke. Dette vekker et ubehag i meg, og jeg tar meg selv i å tenke at det enkleste ville være å like boka. Neste gang jeg oppsøker dette forlaget for å hente en ny bok, er det ubehagelig å vite at personen som tar meg imot ser ☹ i stedet for mitt mer dynamiske ansikt/tryne/maske/fjes. Det må jeg imidlertid leve med. Selv om det enkleste er å skrive ’Nicolai Houm/Joakim Kjørsvik/Ole Petter Arneberg/Vidar Kvalshaug har skrevet en [positivt adjektiv] [sjanger] som får meg til å [noe ’ungdommelig’, frisk og litt ’morsomt, som f.eks ’le høyt på kafeen der jeg sitter’/’sprette i taklampa’ e.l.]’ Det sosiale ubehaget kan ikke få anledning til å korrumpere min ’integritet’.
Til slutt ytterligere selvinnsikt: Da fanzinen ’du nå leser’ ble sluppet i fjor høst, sendte vi (medredaktørene) den til enkelte personer med ’innflytelse innenfor visse kretser’. Det vil si, når jeg tenker meg om, Bendik Wold.10 Hensikten med dette var å generere interesse rundt vårt eget blad. I tillegg lagde vi en stadig ekspanderende e-postliste med ’innflytelsesrike’ journalister, skribenter og ’kulturpersonligheter’. Totalt resulterte dette i en notis i Klassekampens Bokmagasinet, en notis i Dagbladet som representant for ’nyironikerne’ (jamfør teksten ’du nå leser’ og denne parentesen) og en tekst om Jeg!/fanziner generelt av Bendik Wold på Flamme Forlags nettsider. Vi satte stor pris på dette; anerkjennelsen fylte oss med gode følelser.11
Vi ønsker en ’litterær offentlighet’/’kritikk’/’omtale’/’blurbing’ i en sfære hvor anbefalninger ikke er besudlet av ’markedsføringsstrategier’ og ’vennskap’. La denne ’offentligheten’ inneha en kjølig distanse, slik at andre enn ’våre venner’ kan få redelige synspunkter om hva som finnes av ’tilbud’/’kulturelle/kunstneriske/kreative uttrykk’. Oslo er en liten by med få aktører. Kjølig distanse til det man er betalt for å mene noe om bør være en forutsetning, og anmelderen bør stå i gjeld til sin leser.
(Fra Jeg! #5 - av Arne Borge)
---------------------------------------------------------------------------------------
1 Blurb er en kort, positiv omtale av en bok, film eller et annet produkt som er skrevet for å fremme salget av produktet. Blurbing brukes som markedsføringsverktøy blant annet av forlag, og blurber er ofte gjengitt på baksida av bøker og filmer. Enkelte produsenter betaler navngitte kjendiser og berømte forfattere for å blurbe, det vil si for å anbefale eller skryte av produktene deres. (http://no.wikipedia.org/wiki/Blurb)
2 Metaforen ’vaktbikkje’ kan muligens være dekkende. Den ender allikevel bare i en fotnote grunnet ubehagelige konnotasjoner grunnet misbruk av ordet i diverse ’manifester’ fra landets største aviser. [Fyll inn noe om at bylinebildene ’bare blir større og større’ og noe om buksa til Marie Simonsen.]
3 Tar man bokanmeldelsene i norske aviser i betraktning, er det grunn til å tro at denne tjenesten stort sett gjøres opp for.
4 Mange ganger mistenker jeg at de eneste som er så interesserte i nye bøker at de vil betale NOK359 for dem, enten jobber som anmeldere eller i en bokhandel slik at de dermed får sine lesereksemplarer gratis. Dette er i hvert fall mitt tilfelle.
5 Spørsmålet er ennå ikke stilt i ’offentligheten’/’på byen’, men ventes i løpet av 2010.
6 Jeg hadde tenkt å kalle denne hyllesten ’tverrpolitisk’ inntil jeg kom på at Venstre og KrF satt i samarbeidsregjering på dette tidspunktet. Om vi legger til Dagens Næringslivs blurb (som lyder ’At boken er i ferd med å bli en ”snakkis” er det ingen tvil om’), så er hele Bondevik II representert.
7 http://hoppestrikk.blogspot.com
8 Bøkene skal imidlertid makuleres pga ’feil med bokomslaget' og vil ikke komme ut til salgs. (Man kan spekulere i om ’feilen’ ligger i manglende troverdighet i at én kritiker tydeligvis mangler støtte i sin hyllest. (Et kor synger høyere enn en solist.) En annen grunn kan være det stygge designet.)
9 ’Arne Borge’ er ennå ikke selvrefererende og må legitimeres gjennom litteraturstudier, fanzineproduksjon og bakgrunn i studentradio (i tillegg til ’en generell interesse for samtidslitteratur’).
10 Arild Rønsen tok vi ikke kontakt med, jamfør ’visse kretser’.
11 I Jeg! #3 ’kvitterte’ vi med å ejakulere på anmeldelsen. ’Stuntet’ hadde til hensikt å vise en slags ambivalent glede/selvinnsikt rundt blurbingen.
