Jeg!

til nasjonalarkivet, mo i rana - bill mrk. 'pliktlevering'

2009-12-20T13:18:00.000+01:00

#7 er på vei!

2009-12-09T20:52:00.001+01:00

husk slippfest førstkommende fredag, 11. desember, kl 20 på sound of mu.

slippfest

2009-11-24T22:30:00.001+01:00

Fra Jeg! #6. En tragedie i den senmoderne selvforståelsen.

2009-08-30T12:19:00.001+02:00

De siste 300 årene i den vestlige sivilisasjonens historie er blant annet en om økende refleksivitet i dennes menneskers væremåte. Et særlig trekk ved dette historiske utsnittet er selvsagt kapitalismens tilblivelse, men eiendommeligheten ved dette følger i spor av et mer generelt trekk. Jeg tar Georg Simmels ord på at pengeøkonomiens, klokketidens, organisasjons- og byråkratistrukturers utbredelse har en felles rot eller et felles mål. De er alle i ett utskilling av objektive, formaliserte samfunnssfærer.

Disse utskillingene markerer slutten på tradisjonelle samfunns sammensausethet av ’samfunn og individ’, og oppstandelsen av selvstendige samfunnsstørrelser, størrelser som går utover individets makt og som drar seg vekk fra sentrum av menneskers livsverden. Byråkratiets posisjonsstruktur blir som kjent ikke karakterisert som en av ’de nære ting’. Å observere disse trekkene er nødvendig for å se at, tilbake fra de nyfødte objektive sfærene, står mennesket med et også nylig gitt privatliv; henvist til sin egen subjektivitet som noe atskilt fra samfunnets objektive virke.

Å ikke lenger ’bare leve’, men på en særegen måte å være viss sitt liv som sitt eget, er modernitetens fortjeneste. Bevissthetslivet retter seg mot seg selv, det blir bevisst sin egen væren som noe å ’ta tak i’. Samfunnsinstitusjonene er ’der ute’, det blir opp til deg om du vil søke dem opp. Enkeltmennesket blir overlevert til seg selv og sine muligheter istedenfor sine faktiske omgivelser: familiens gitthet og sine syslers realitet.

Prosessen jeg beskriver er selvfølgelig seiglivet, og ikke en umiddelbar switch. At den akselererer ved inngangen til det 20. århundret er tydelig. Spesielt tydelig er det med Heideggers analytikk av Dasein (mennesket). En av analytikkens emner er menneskets autentiske eksistens. Det autentiske mennesket er et som er forstått med sin tilstedeværelse i den sosiale og tinglige rammen det oppholder seg i; det er et som, med blikk for sin fremtid, griper sine muligheter uten at disse er fastlagt. Autentisk eksistens innebærer refleksivitet; både nærhet og avstand til strukturen mennesket befinner seg i.

Det finnes trusler mot autentisk væren, og, om vi skal fortsette å tro Heidegger (’jeg anbefaler dette’), er det i uegentlighet gjennomsnittsmennesket oppholder seg ’i første omgang og for det meste’. Forfallet er en trussel mot den autentiske væremåte: å falle ned på vaner og på gjengse oppfatninger (hvor selve gjengsheten er krystallisert i ’man’-et), og, i møtet med alle de faktiske normative strukturer i menneskets livsverden, tilfredsstille dem blindt. Mennesket oppløser seg i sine omgivelser, i tingene og allmennhetens krav. Selvforståelsen i den uegentlige væremåte er bundet fast i strukturene mennesket befinner seg i.

Autentisitetsprosjektet er individualiserende. Mennesket må gripe sin fremtid som nettopp det, og ikke overlate den til ’man’-ets anliggende. Det innebærer ikke å alltid agere subversivt, bare ved beleilighet og tilfeldighet. Det innebærer å fristille seg fra strukturene som omgir en, men allikevel akseptere dem. (Heideggers analyse av angst, som å falle ut av strukturen, er en av ledetrådene til egentlighet, da mennesket selv må gå inn i strukturen igjen, men da som fristilt fra den og med et visst element av valg og/eller deliberasjon.)

Sporene av Heideggers og beslektede filosofers tenkning er markante i vår egen kultur. Man gjør ikke ting lenger, man har dem som ’livsstil’; man ’finner ut hva man skal bli’; man driver med ’selvrealisering’; man ’konstruerer identiteter’. Det er dumt å tro at disse filosofene eller andre ’oppdaget’ senmoderne refleksivitet, men Heidegger beskrev og konstruerte dens paradigmatisk uttrykk...’det lå i tiden’. Det var likevel ikke tilgjengelige for alle da, å kunne fatte livsformen som var i utspring, og det er langt fra ’tilgjengelig’ for allmennheten i dag å utleve den form for refleksive eksistens Heidegger anga. Det oppstår med andre ord et gap mellom den eksistensform som tegnes opp, og det som er mulig for ordinære mennesker å tilegne seg.

Så jeg innbiller meg en slags kulturell trickle down model, ikke helt fremmed for enkelte kanskje – jevnfør ’kulturell kapital’ – i fare for å bli bourdieusk paranoid. Gjennomsnittspersonen kan nødvendigvis ikke nå det samme bevissthetslivet og etterleve de samme kravene som Heidegger viser seg inneforstått med. Men autentisitetsprosjektet drypper ned på dem, via kulturmassens interne kommunikasjon og ut i mediene som når frem til publikum. De må ’realisere seg selv’. Prosjektet er overlevert til dem, ikke som krav de finner at de i seg selv, i konfrontasjon med egen fremtid, men som sosiale krav; krav fra ’man’-et.

Men kravet er umulig å møte når det er et om genuin og fundamental individualitet. Hvis det sosiale kravet imøtegås, er individualiteten tapt. Hvis det samme kravet, som altså handler om å gripe egen eksistens/mulighet/fremtid, så er det nettopp dét: utilfredsstilt. Istedenfor blir den ’snille’ varianten fremlagt for generasjonen vår: bare fyll ut feltene favorite music, favorite books, favorite quotes, etc, og du er ’i boks’.

Folk skal forstå seg som mosaiske personligheter, alle med hver sin egenartede twist i kombinasjon av preferanser. Men i sannhet er preferansene allerede foreskrevet og innordnet hype-spillet, så vel som integritetsrestriksjoner. Og mindre flyktig enn preferanser, bygger den senmoderne selvforståelsen på livsstiler. Jeg vet ikke hva en urban livsstil er, jeg vet ikke om det er mulig å si at hage er en livsstil, jeg vet heller ikke om skating er en livsstil, eller om sunnhet er det, men er ganske sikker på at flerparten flagges som livsstiler; og at man står fritt til å velge blant dem, så lenge man forplikter seg til å være ’ekte’ overfor livsstilens stil.

Det tragiske er at disse fremsettes som væremåter man fritt kan velge blant, men bygger opp under en illusorisk individualisme. Egentlig individualitet unndrar seg sosiale, normative strukturer, den bryter gjennom dem, mens den senmoderne, individualistiske selvforståelsen selv er blitt et normativt system som dreper den samme individualiteten.

Lanseringsvideo av Gustaf #3 og Jeg! #6, Tekstallianse

2009-08-25T21:41:00.002+02:00

offisielt slipp av gustaf #3 og jeg! #6 fra GUSTAF på Vimeo.

Videoen er laget av Audun Mortensen, redaktør for Gustaf.

#6 - livsstil

2009-08-25T21:35:00.003+02:00

We Hate Metaphors av Hanne Ulla, for- og bakside av Jeg! #6.

Om #6 og Tekstallianse

2009-07-04T15:00:00.003+02:00

Vi kom til skade for å skrive i Jeg! #5 at #6 ville komme i juni. Dette stemmer ikke. Neste nummer vil komme i august, muligens i anledning vår tilstedeværelse på årets Tekstallianse, 21.-22. august.

Ole Petter Arnebergs bidrag

2009-05-04T21:35:00.000+02:00

Forfatterdebutant Ole Petter Arneberg har skrevet en korttekst for #5. Med tillatelse fra Magasinet Jeg! er den publisert på Flamme Forlags nettsider. Linken ser slik ut: http://www.flammeforlag.no/jeg-er-invitert-ja-jeg-nettopp-meg/

Alle bilder private.

2009-05-04T12:22:00.000+02:00

om blurbing¹ og anmelderrollen

Noen ganger anmelder jeg ’ny norsk litteratur’ for et gratismagasin jeg ikke leser selv. Stort sett får jeg bøker tilsendt i posten – ofte ber jeg om mer enn jeg faktisk rekker å anmelde fordi jeg uansett er interessert i bøkene. Noen ganger må jeg møte opp ’i egen person’ hos de forskjellige forlagene. Dette prøver jeg å gjøre så sjelden som mulig, for møtene med de ansatte i forlagene er liksom svangre med en slags felles enighet mellom meg og dem, at vi liksom har en ’avtale’, en såkalt ’vinn-vinnsituasjon.’

Dette genererer ubehagelige følelser i meg som ’anmelder’, for jeg liker å se på anmelderen som en potensiell trussel mot forlaget.² Allikevel ser forlagsmenneskene (og gjerne de av dem som jobber med ’markedsføring’) ut til å skape en slags forventning om at jeg, når jeg overrekkes boka, skylder dem en tjeneste.³ De får meg til og med til å si ’takk’; situasjonen mangler bare papir og bånd for å være identisk med en gaveoverrekkelse. Senere vil jeg motta lønn fra arbeidsgiver, og kanskje sende en mail til forlaget med den endelige anmeldelsen, som forlaget igjen kan klippe og lime fra slik at bokryggen på pocketutgaven gir inntrykk av at pocketutgaven til NOK99/129⁴ er ’verdt å lese’ fordi den kritiske resepsjonen (som får betalt i form av bokgaver og lønn for å være kritisk) sier at den er verdt å lese.

Den gjensidige tjenesten får her enda en gevinst: anmelderen befester sin posisjon som ’etablert anmelder’/’en det er verdt å lytte til’ ved å få signaturen sin på ryggen til en bok. Når en anmelder lenge nok får sine (positive) kritikker på bøker begynner vi til slutt å ta det for gitt at denne personen ’har noe å komme med’, ettersom det ville være ’uforståelig’ å trykke ’hva som helst’ på bokomslaget. Dermed reklamerer anmelderen for boka og boka for anmelderen, og ’Turid Larsen’, ’Silje Bekeng’ og ’Bjørn Gabrielsen’ blir merkenavn som refererer til seg selv, i kraft av seg selv.

Oppsummert: Forlaget får blurb på bokryggen og øker salget, for eksempel fordi ’Arne Borge’ gir et smilefjes i en publikasjon som er Brønnøysundsregistrert. Anmelderen får på sin side beholde boka, lønn fra arbeidsgiver, og anerkjennelse/gjenkjennelse ved å være et navn det er ’verdt å lytte til’ ettersom noen har valgt å bruke det. (’Er det du som er ’Arne Borge’?’⁵)

Parten som utelates av dette vinn-vinnregnestykket er selvsagt leseren, det vi si hun som potensielt sett kunne tenke seg å lese/kjøpe boka og som vil forhøre seg med en kritisk (lønnet) resepsjon før hun bruker NOK359 på boka (i motsetning til anmelderen, som får den gratis og som dermed ’står i gjeld’ til forlaget, gjort opp for med et ☺). Anmelderen har altså tre parter å forholde seg til:

- Forlaget: Disse ønsker at anmeldelsen skal være positiv.
- Arbeidsgiveren: Disse ønsker at anmeldelsen skal være lettlest og morsom (og ’vi legger ikke skjul på at vi kan like en real slakt hehe’).
- Leseren: Hun vil vite om hun skal bruke tid og penger på boka.

Tre blurbetilfeller:

1. Wonderboy av Henrik Langeland har en imponerende blurbeliste på baksiden av pocketutgaven fra 2004. I tillegg til landets største aviser, Morgenbladet, NRK og diverse ’obskure’ anmeldere, finner man både Olaf H. Thommesen (Venstre), Valgerd Svartstad Haugland (KrF) og Ingebrigt Steen Jensen (Vinnerkultur).⁶

2. Pocketutgaven av Joakim Kjørsviks Åpenbart ingen nabo har tatt med en blurb fra en liten norsk blogg som stort sett publiserer personlige betraktninger, matoppskrifter og kulturtips.⁷ Anmeldelsen er selvsagt ikke dårligere enn en gjennomsnittlig norsk litteraturanmeldelse; den kom opp på det nivået ved å namedroppe Kjell Askildsen, fylle inn superlativer og rose ’det fine’ omslaget. (Det interessante her er selvsagt at veldig mange kan si noe middels relevant uten å ta betalt for det.)

3. På Cappelen Damms gjenutgivelse av forskjellige historiske dokumentarbøker av Anthony Beevor, er Yngvar Ustvedt fra VG representert med terningkast seks på tre av fem bokforsider.⁸ Det er lett å se for seg at han er ’spent’/’overtent’ hver gang en ny Beevor-bok kommer ut, og det kan også tenkes at Cappelen Damm har en interesse av at boka leveres til Ustvedt personlig.

Til slutt: Nylig var jeg innom et lite forlag (som eies av et større forlag) for å hente en ny norsk novellesamling. Den markedsansvarlige tok imot meg mens han snakket lystig i en mobiltelefon. Da han ’la på’ introduserte jeg meg som ’Arne Borge’.⁹ Han fortalte meg at han snakket med Dagbladet og at de skulle anmelde samme bok på mandag. Det så visstnok ’bra ut’, og jeg svarte at den hadde fått fin omtale i Klassekampen også. Han ba meg sende en mail med anmeldelsen når den var ferdigskrevet, ’særlig hvis den var god hehe.’ Jeg ’humret’, tok imot boka, takket, sa noe om ’☹ hehe’ og gikk.

Jeg har lest halvveis i boka. Jeg liker den ikke. Dette vekker et ubehag i meg, og jeg tar meg selv i å tenke at det enkleste ville være å like boka. Neste gang jeg oppsøker dette forlaget for å hente en ny bok, er det ubehagelig å vite at personen som tar meg imot ser ☹ i stedet for mitt mer dynamiske ansikt/tryne/maske/fjes. Det må jeg imidlertid leve med. Selv om det enkleste er å skrive ’Nicolai Houm/Joakim Kjørsvik/Ole Petter Arneberg/Vidar Kvalshaug har skrevet en [positivt adjektiv] [sjanger] som får meg til å [noe ’ungdommelig’, frisk og litt ’morsomt, som f.eks ’le høyt på kafeen der jeg sitter’/’sprette i taklampa’ e.l.]’ Det sosiale ubehaget kan ikke få anledning til å korrumpere min ’integritet’.

Til slutt ytterligere selvinnsikt: Da fanzinen ’du nå leser’ ble sluppet i fjor høst, sendte vi (medredaktørene) den til enkelte personer med ’innflytelse innenfor visse kretser’. Det vil si, når jeg tenker meg om, Bendik Wold.¹⁰ Hensikten med dette var å generere interesse rundt vårt eget blad. I tillegg lagde vi en stadig ekspanderende e-postliste med ’innflytelsesrike’ journalister, skribenter og ’kulturpersonligheter’. Totalt resulterte dette i en notis i Klassekampens Bokmagasinet, en notis i Dagbladet som representant for ’nyironikerne’ (jamfør teksten ’du nå leser’ og denne parentesen) og en tekst om Jeg!/fanziner generelt av Bendik Wold på Flamme Forlags nettsider. Vi satte stor pris på dette; anerkjennelsen fylte oss med gode følelser.¹¹

Vi ønsker en ’litterær offentlighet’/’kritikk’/’omtale’/’blurbing’ i en sfære hvor anbefalninger ikke er besudlet av ’markedsføringsstrategier’ og ’vennskap’. La denne ’offentligheten’ inneha en kjølig distanse, slik at andre enn ’våre venner’ kan få redelige synspunkter om hva som finnes av ’tilbud’/’kulturelle/kunstneriske/kreative uttrykk’. Oslo er en liten by med få aktører. Kjølig distanse til det man er betalt for å mene noe om bør være en forutsetning, og anmelderen bør stå i gjeld til sin leser.

(Fra Jeg! #5 - av Arne Borge)

---------------------------------------------------------------------------------------

1 Blurb er en kort, positiv omtale av en bok, film eller et annet produkt som er skrevet for å fremme salget av produktet. Blurbing brukes som markedsføringsverktøy blant annet av forlag, og blurber er ofte gjengitt på baksida av bøker og filmer. Enkelte produsenter betaler navngitte kjendiser og berømte forfattere for å blurbe, det vil si for å anbefale eller skryte av produktene deres. (http://no.wikipedia.org/wiki/Blurb)
2 Metaforen ’vaktbikkje’ kan muligens være dekkende. Den ender allikevel bare i en fotnote grunnet ubehagelige konnotasjoner grunnet misbruk av ordet i diverse ’manifester’ fra landets største aviser. [Fyll inn noe om at bylinebildene ’bare blir større og større’ og noe om buksa til Marie Simonsen.]
3 Tar man bokanmeldelsene i norske aviser i betraktning, er det grunn til å tro at denne tjenesten stort sett gjøres opp for.
4 Mange ganger mistenker jeg at de eneste som er så interesserte i nye bøker at de vil betale NOK359 for dem, enten jobber som anmeldere eller i en bokhandel slik at de dermed får sine lesereksemplarer gratis. Dette er i hvert fall mitt tilfelle.
5 Spørsmålet er ennå ikke stilt i ’offentligheten’/’på byen’, men ventes i løpet av 2010.
6 Jeg hadde tenkt å kalle denne hyllesten ’tverrpolitisk’ inntil jeg kom på at Venstre og KrF satt i samarbeidsregjering på dette tidspunktet. Om vi legger til Dagens Næringslivs blurb (som lyder ’At boken er i ferd med å bli en ”snakkis” er det ingen tvil om’), så er hele Bondevik II representert.
7 http://hoppestrikk.blogspot.com
8 Bøkene skal imidlertid makuleres pga ’feil med bokomslaget' og vil ikke komme ut til salgs. (Man kan spekulere i om ’feilen’ ligger i manglende troverdighet i at én kritiker tydeligvis mangler støtte i sin hyllest. (Et kor synger høyere enn en solist.) En annen grunn kan være det stygge designet.)
9 ’Arne Borge’ er ennå ikke selvrefererende og må legitimeres gjennom litteraturstudier, fanzineproduksjon og bakgrunn i studentradio (i tillegg til ’en generell interesse for samtidslitteratur’).
10 Arild Rønsen tok vi ikke kontakt med, jamfør ’visse kretser’.
11 I Jeg! #3 ’kvitterte’ vi med å ejakulere på anmeldelsen. ’Stuntet’ hadde til hensikt å vise en slags ambivalent glede/selvinnsikt rundt blurbingen.

På facebook

2009-05-03T17:48:00.001+02:00

Jeg! har noen en side på facebook. Den ligger her. Vi håper på en 'notis' et eller annet sted hvis gruppen blir stor.

HTMLGIANT

2009-04-30T20:57:00.001+02:00

Jeg! har fått sin første internasjonale oppmerksomhet på trykk, på nettlitteraturmagasinet HTMLGIANT.

Til slutt benytter vi anledningen til å gjenta at vi ønsker å makulere foreløpig solgte #5 grunnet feil med omslaget. Det har nå kommet en bedre print. Ta kontakt for transaksjoner. Både tekster og illustrasjoner kommer bedre 'til sin rett' i andre opplag.

Promoteringsvideo

2009-04-27T20:38:00.000+02:00

GUSTAF har laget en promoteringsvideo 'i kjølvannet' av vår felles slippfest forrige fredag.

Jeg! #5 er til salgs på Tronsmo og snart Torpedo.

*oppdatering*

Vi har nå ordnet en bedre print og vil selge den på Tronsmo fom i morgen. Tidligere utgaver skal makuleres grunnet feil med omslaget. Send dem i retur til forlaget snarest for gratis kopi.

#5 - butikksalg

2009-04-24T14:50:00.000+02:00

#5 selges på Tronsmo for NOK 10,- fom mandag. Likeledes på Torpedo fom tirsdag ('sjappa' har stengt mandager).

Best 'deal' får du dòg på Glassbaren, i kveld, fredag, kl 8 pm skarpt, under lanseringen med GUSTAF no.2 (tenker på 'kombo'-kjøp).

slippfest #5

2009-04-23T10:36:00.000+02:00

felles slippfest for magasinene GUSTAF #2 og Jeg! #5, førstkommende fredag, 24/4, kl 20.

arrangementet er en del av novafest.

opplesninger, filmvisning, skuespill, 'm.m.'

begynner presis kl 20 grunnet annet program senere.

fri inngang, gunstige priser i baren. mulighet for kjøp av 'kombo'.

---

hvis du har 'kontakter i media' er vi svært interessert i 'presse'/'dekning'. anmeldere vil få sine 'leseeksemplarer' gratis tilsendt.

---

GUSTAF har oppdatert nettsiden og det er intervjuer med flere av bidragsyterne her. frykter at salget vil 'stupe' hvis vi ikke blir blurbet av silje bekeng og/el. jenny hval. ta kontakt på gustafmag(a)gmail.com, takk.

Jeg! kan kontaktes paå jegutropstegn(a)gmail.com.

---

magasinene vil være 'til salgs' på bl. a. tronsmo og torpedo.

Slippfest, #5

2009-03-28T16:23:00.001+01:00

Jeg! #4 utkommer straks

2009-02-12T20:46:00.000+01:00

Jeg! #4, et nummer over og under parolen 'a poem should be read once and then destroyed', blir å finne på Tronsmo og Torpedo fra og med neste fredag. Det er d. 20de febru. Vi selger også via Audiatur. #4 blir ikke like heslig som forrige nummer. NOK 10,-.

Frist for bidrag til #4

2009-01-15T15:35:00.000+01:00

I midten av februar ('medio', for å bruke forlagsbransjeterminologi) slippes #4 av tidsskriftet Jeg! med temaet a poem should be read once and then destroyed. Forhåpentligvis vil bladet være til salgs før Ingebrigt Steen-Jensens seminar om vinnerkultur går av stabelen/hengslene i regi av årets By:Larm. Vi ønsker fortsatt bidrag, men når vi nå hevder at denne utgaven vil skille seg ut fra de tidligere utgavene, så er ikke dette fordi kommunikasjonsrådgiveren vår har bedt oss om å si det ("salget av #3 stuper - vi trenger noe nytt!"). Faktum er at #4 vil skille seg ut grunnet et annet format. For bidragsytere gjelder da følgende retningslinjer:

- vi tar bare imot originaler, og ikke dataskrevne tekster som potensielt sett har en digital kopi liggende. Håndskrevne bidrag foretrekkes.
- vi ønsker bidrag som forholder seg til temaet, enten form- eller innholdsmessig. Vi vet ikke hva dette innebærer.
- ingenting vil bli publisert på nett.
- om du av en eller annen grunn ser deg nødt til å sende dine bidrag digitalt, ber vi deg slette originalen, den sendte e-posten og eventuelle cookies som kan spore teksten. Har du en time capsule koblet til din maskin (som overvåker alle dataendringer og gjør det mulig at fortiden bringes til deg når du måtte ønske det) ber vi deg instendig om å ikke fortelle oss dette.

send dine bidrag til

Arne Borge
General Birchs Gate 32A
0454 Oslo
merk konvolutten "Jeg!"

Fristen for innsendte bidrag er lørdag 31. jan. Poststempling samme dato godtas.

#3 - [kanonisering]

2008-12-22T20:24:00.001+01:00

Vanligvis når jeg leser, enten det er teori eller skjønnlitteratur, blir jeg rastløs og ønsker å skrive noe selv. Rasjonelt sett antar jeg at jeg har et større utbytte av å konsumere godt produserte tekster fremfor å stadig produsere middelmådigheter selv, og jeg tenker på kjernekritikken mot bloggfenomenet: behovet for å kringkaste seg selv ukritisk. Den totale tekstproduksjonen blir uhåndterlig, massiv, enorm og leder til kanonisering. De som har konsumert nok tekster på riktig måte får i oppgave å velge hva samtidens og fremtidens konsumenter bør prioritere. Slik fortsetter det, og de kommende generasjonene bygger videre på kanonene – noen fryses ut og andre slippes inn. Debatter oppstår – tekstproduksjonen øker, og digital teknologi løfter arkiveringen til nye høyder. Desentraliseringen skaper forvirring og behovet for veiledning (kanonisering) øker. Usikkerheten rundt egne kvalitative vurderinger i møte med blogger, debutanter og tidsskrifter fremkaller et rop om [hjelp!].

Mens dette foregår fortsetter jeg å produsere. Konsumere noe, men først og fremst produsere. Ettersom mange er som meg og foretrekker å produsere fremfor å konsumere, er det ikke nok private konsumenter til å verdsette produksjonen til slike som meg og derfor kommer staten inn med subsidier. Produksjonen settes inn mellom (stive) permer og inn i en butikkhylle til en sum av 329,- (med max rabatt 12 %!) og følger opp med ’Bok i Byen’. Svært få kjøper den, men den blir anmeldt, for anmelderne får gratis anmeldereksemplarer. ”Sterk debutant” skriver den ene, og den andre gjør en sammenligning med en ti år eldre forfatter og plukker ut et sitat jeg ikke kan huske å ha skrevet, men han skriver sidetallet og jeg får bekreftet at det stemmer. Jeg har skrevet det – det står i hvert fall skrevet i boka. Jeg ringer forleggeren min og spør om jeg virkelig kan ha skrevet dette, hvorpå hun svarer at det må jeg ha gjort. ”Men jeg husker det jo ikke” svarer jeg, og hun sier at det ’likefremt’ står der, svart på hvitt. Vi blir enige om at det var et brukbart utdrag og ingenting å skamme seg over.

Jeg oppretter en blogg under anonymt navn, og selv om jeg er en anerkjent forfatter nå, gir det minimale utslag. Etter fire måneder har jeg omtrent 50 lesere daglig, noe jeg ser på som moderat lite, selv når jeg innbiller meg en folkemasse på 50 som sitter i Amalie Skram-salen på Litteraturhuset og hører meg gjenfortelle observasjonene mine så rent og presist som jeg makter/evner/får til. Jeg gjør en vending og går bort fra hverdagsrealisme (det finnes mye av dette allerede) og over til science-fiction. Prosjektet er idealistisk og jeg konstruerer dystopier basert på masseproduksjon og overvåkning for å få folk til å tenke seg om. Lesermassen er omtrent stabil – muligens med en svak nedgang. I lys av en kanoniseringsdebatt i Aftenposten tar jeg initiativ med en forfatterkollega for å opprette en ’bloggportal’, hvor kyndige forfattere og skribenter får i oppgave å filtrere ut det de finner mest interessant i ’bloggsfæren’. Bloggerne sender inn sine poster inn til vurdering, og vi plukker ut det vi liker best. I begynnelsen skriver vi ”prøv igjen senere” til dem vi finner for dårlige, men med ’potensiale’. (Vi skriver ’potensiale’ og ikke ’potensial’ selv om vi får røde streker i worddokumentet – vi er av ’den nye skolen’.) Prosjektet får en del oppmerksomhet, særlig i mindre medier, og jeg blir intervjuet av Studentradioen i Oslo angående ’bloggen som den nye litteraturen’. Jeg svarer moderat, men optimistisk og programlederen gjør en inkoherent konklusjon basert på mine uttalelser, men jeg lar det passere.

Etter hvert blir det mindre aktivitet blant dem som gjør utvalget og noen av bloggerne overtar rollene som kanonisenter mens jeg selv fortsetter å skrive anonymt på min gamle blogg. Jeg ser en økende tendens til at de samme bloggene (sjeldent min) blir valgt ut gjentatte ganger. Jeg mister interessen, fjerner bokmerket i browseren min, og skriver en ny roman. Den får litt dårligere kritikker enn den forrige, men anmelderne virker fortsatt medgjørlige over at de har fått en ny bok til ’en verdi av’ 329,- i posten. Dagsavisen skriver et handlingsreferat og ’syns det er ganske bra’ og jeg kontakter Studentradioen i Oslo for å bli intervjuet og/eller anmeldt, men får en mail tilbake som sier at de ”dessverre prioriterer debutanter”.

Jeg skriver et radioteater, men jeg føler meg begrenset av rammene sjangeren setter, og dessuten sliter jeg med å skape ’troverdig dialog’. P2-teatret skriver på sin nettside at jeg er en del av de nye forfattergenerasjonen, og det er sant på den måten at vi er jevngamle og delvis opptatt av det som skjer rundt oss. På Lillehammer Litteraturfestival holder jeg et kort foredrag, men det faller i gjennom fordi jeg har brukt for mye tid på å produsere, slik at jeg ikke har konsumert de rette kunnskapene som bør videreformidles. Foredraget inspirerer allikevel tre menn i starten av tjueåra som kommer bort til meg i etterkant og stiller intime spørsmål om klessmaken min (og særlig hvorfor jeg bruker baseballcap som tross alt er forbundet med helt andre stiler enn litteratur og hvorvidt det er en ’kommentar’. Her setter jeg med ned og avfeier spørsmålet med en digresjon om hvor glad jeg er i sirlig utformede Mozell-flasker og at jeg aldri ser disse i hverdagen. De ler, både fordi de skjønner hva jeg mener og fordi utsagnet er typisk for mitt forfatterskap).

Jeg skriver et innlegg i Klassekampen hvor jeg avslører min relasjon til den anonyme bloggen med 50 lesere daglig, og forsøker å skape en slags tvil rundt folks individuelle smaksvurderinger. Jeg bruker ordet ’kveg’ én gang, men redigerer det vekk før jeg sender den endelige mailen. Dagbladet Magasinet lager en stor sak på hvordan kjente forfattere har blitt vurdert av sine lærere opp gjennom skolegang og høyere utdanning. To etablerte forfattere etterspør økt verdsetting av originalitet allerede fra ungdomsskolen (”i hvert fall fra videregående”); selv har jeg ’ingen kommentar’ og tenker usagte tanker om at ’sann kunst/poesi/litteratur’ bare oppstår under press, i motgang, og ikke gjennom frifond.no. En litteraturviter fra Universitetet i Bergen lufter i en polemisk tone at ”kanskje T.S. Elliot hadde et poeng allikevel da han etterspurte en nærlesning av litterære tekster, og kanskje dette er noe vi bør se litt nærmere på i disse overflodstider av tekst og informasjon”. Debatten han fremprovoserer genererer omtrent 6000 ord de neste to ukene. Bloggen min mangedobler antall lesere umiddelbart og boksalget øker i det jeg kommer ut i pocket-utgave til 99,-. Et kort øyeblikk er jeg på Topp10-lista til Tronsmo som Klassekampen publiserer hver lørdag. Jeg deltar i en ’samtale’ med tjue frammøte på Norli i Universitetsgata.

I et siste innlegg til Aftenposten bruker jeg Barthes og Foucault for å vise til problemene rundt verkavgrensning i lys av mitt forfatterskap. Jeg trekker meg tilbake for å skrive en selvbiografi med performative trekk framfor å lese dem som allerede foreligger.

Slipp av #3 // På Jeg!tunet

2008-12-14T14:33:00.000+01:00

I morgen, mandag 15. desember, slipper vi tredje nummer av Jeg!. Tema er arbeid. Bak nummeret står vi ikke alene, men med På Nep-tunet, som er en fanzine, som sammen med oss konstituerer På Jeg!tunet, som er det kommende nummerets selvegne navn. Det er å finne på Tronsmo fom tirsdag klokken 10, og på Tiger og Torpedo snarest etter det. Det kommer til å koste NOK 20,-. Prisstigningen på 100 % fra forrige nummer skyldes at det er et samarbeidsnummer; det er ikke en ny fast pris. Vi håper ingenting.

#2 - a love relationship at its height (no room is left for the surrounding world;

2008-11-21T10:53:00.000+01:00

... the pair of lovers don't even need the fucking child they have in common to make them happy)

i imagine myself making my blog iwanttopromotemyselfbetter.blogspot.com restricted now and then so that only i can read it in order to make the five ‘unique visitors’

'hungry for more'
curious about my mental state
aware of how fucked up and unfair the life/the internet can be
think that i don't want, care or dare to promote myself better anymore
think that other people and publishers have taken care of promoting me to the extent where my blog became 100% redundant; uncomfortable with the fact that it will never be updated i chose to restrict it so that only i can read it
wonder if i'm only able to type semi-autobiographical crap while drunk on pathetic 'bargain price' vine from sainsbury's, and that sainsbury's was probably sold out of pathetic 'bargain price' vine for a week, and then believe 'there's a logical reason for everything that happens in this world,' and then feel ‘peaceful inside’ because of their seemingly logical reasoning and then think ‘i have potential, my intellectual capacity is in a dynamic state, i will never be published by globally acclaimed journals though, but hey, fuck globally acclaimed journals, i just write really introspective stuff for myself, preferably in my pocket sized, 80 plain pages, last 16 sheets detachable, volant moleskine notebook to feel peaceful inside nonstop, and this hobby will quite possibly help me to achieve my goals in general and in the long run i will make my parents proud, i have to make my parents proud before they die, they’ll die within the next decade’
give me attention by sending emails saying 'man, what's happening with your blog? please let me in, you are such a good person, i support you on an existential level even though i'm not 100% sure what "existentialism" means in terms of the twentieth-century literary and philosophical movement, i better look it up before i make an ass of myself in front of more educated people who i might meet at the student union on friday’
think i'm a very mysterious, eccentric, busy person whose life is very multicultural and ‘dynamic’ and 'worth living,' and that all my clothes and all my friends are as obscure and rare as a ‘various artist’ compilation called ‘obscure various artist compilation: rarities and obscurities 1964-1967’
speculate about my political views on promoting human beings, culture, music, art, myself
wonder if some of the other ‘unique visitors’ have been offered access and start to imagine that at least one ‘unique visitor’ has been offered access, and then think ‘ah, what did i do wrong? i’m such a miserable fuck, i’ll just go to sleep, i have nothing to gain by being awake anyway, i think i’ll just try to sleep myself to death, but, haha (sic) wait a minute, is that possible? well, what the hell, let’s give it a try, i’m such an idi…, ah, fuck me’
feel 'rewarded' and ‘peaceful inside’ when they visit the blog for the twenty-fourth time with a very hopeful and tired facial expression and find out that the blog is not restricted anymore

i also imagine a few persons even create a new gmail account just to be able to send me anonymous emails saying things such as 'you are such a good person with several outstanding features, let me read your blog,' because they find it 'uncomfortable' to be 'revealed' as the reader of such a depressing 'autobiographical' blog of someone they know on a personal level. these email addresses are very pathetic because they haven't bothered spending time on creating something 'reasonable' or 'easy to remember.' they will probably only use it to send me anonymous 'fan mail' every time i restrict my blog. i’ve documented an example in order to appear ‘trustworthy’:

[Beklager oppløsningen på bildet, vil forsøke å forbedre kvaliteten siden, red.anm.]

'all this just for the sake of feeling peaceful inside' i say repeatedly inside my head for 4 minutes with a confused facial expression. and, yeah, i'm back at the library again. i eat things with my teeth in this very moment in front of the library computer. i always eat something while using the library computer. i don’t want to get food and shit on my own computer. all the sesame seeds from my organic crisp bread fall into the keyboard and all over the desk. i like to observe how the organic sesame seeds fall down into the keyboard. i give the keyboard a look that says 'oh, yeah baby, can you feel this, this one's for you baby, this one's for you, don't you like to be filled with organic sesame seeds from my huge fucking organic crisp bread, oh yeah, you do, you do, don’t you give me that look, no one returns my look ok.’ i only give keyboards that kind of look, i have never met any living person who deserves it, if that person exists in concrete reality, that person has to be my favorite person of all time, ‘i miss you so much right now’ i think, i will spend the rest of my meaningless life searching for you, and when i find you i will rape you savagely without reservations, i’ll blind myself in order to ignore your gender, age, social status, ethnicity, taste in music and films, favorite television show, religious and political views, the state to which you have allowed your body to decay, current city. if i hadn’t already blinded myself i would have given you the aforementioned look, hence it will never be possible for me in concrete reality to give you that look even if you were my favorite person, because it’s impossible for me to believe someone is my favorite person without being blinded. you’ll just be you, somewhere. waiting for me, perhaps. you are you forever. i’ll just be me for two more decades. don’t expect me to find you. i’m at the library.

#2 - Girl Talk

2008-11-21T10:45:00.000+01:00

Hvis ‘meg’ er vulgært, er ‘jeg’ autentisk. ’Jeg’ er bevisst seg selv og sitt uomgjengelige perspektiv, men orienterer seg mot omverdenen. ’Meg’ vil derimot at ting rettes mot seg og innordnes til seg. ’Meg’ angir seg som mål for omverdenen. Og hva er ikke mer vulgært enn å betrakte det som er etter hvordan det forholder seg til ens selv? Det som er, er jenter.

Dette nummerets tekster er utelukkende forfattet av gutter. Det er med vilje. Det trenger heller ikke være noe mål å ’balansere’ synet på et tema med jevn kjønnsrepresentasjon. Den dagen det er nødvendig er dagen vi ikke lenger kan ta en tekst på alvor. Hvis et hvert uttrykk relativiseres til opphavsmannens (sic!) partikulære karakteristika, er uttrykket ribbet for selvstendig mening. Når det er sagt: Dette er Jeg! og ikke Meg! Vi er med andre ord klar over at vi er gutter som skriver om jenter, og nesten klar over hva det perspektivet innebærer. Men det er jenter vi vil si noe om, og ikke hvordan jenter er for oss. Det er desto verre å være vulgær i flertallsform.

Men hva er jenter? Horisonten hvorpå vi sexer? Klart nok, med vårt heterofile gutteoligarkiske utgangspunkt sier dette mye. Jenter er ganske visst en ramme, en horisont!, rundt vår daglige væren og forhåpentligvis sexbefengt i mange henseender. Men jenter figurerer også eksplosivt nærme, ikke minst som med-sexere, så det tvinger seg frem en kvasiselvmotsigelse. At jenter enkelte ganger opptrer svært så nærme vil ikke si at vi kan lukke gapet. Det er alltid en distanse til jenter. Vi vil nå dere, jenter! Vit dét! Men i oppriktighetens navn kan jeg ikke se annet enn at diskrepansen forblir og, med den, Avstanden. Men for øvrig, og i jevnsterk oppriktig respekt, kan jeg ikke tillate meg å forflate jenter til sexdyr; jeg kan ikke tillate meg å flagge seksuell determinisme. Jeg er ikke Willy Pedersen.

Medborgerne med hvilke vi lever? Jeg tviler på at en så latterlig generisk beskrivelse kan avdekke jenters vesen qua jenter! Det skal dog være sagt at jenter er av den typen man lever med. Det er viktig å innse at jenter ikke bare er noe man støter på i verden. De er, til motsetning, personer man lever med, og da gjerne som medborgere. Vi lever sammen og projekterer livene våre i fellesskap. Men dette er sant om medgutter også, og denne alt for generelle beskrivelsen avslører sin utilstrekkelighet.

Godhetens kvintessens og omsorgens uuttømmelige kilde? Jenter har en imponerende, hvis ikke uuttømmelig dose omsorg. I beste fall er hvert eneste tilfelle av ’jente’ så tettpakket med godhet at det praktisk talt er umulig å bruke opp. I verste fall konstituerer jenter en potensielt uuttømmelig omsorgskilde bare fordi de er en fornybar ressurs. Men jenter er grunnen til at det finnes care ethics og at den politiske høyresiden er seriøst utfordret. Kommer dette av ammeligheten? Kommer det av en vilkårlig sosial tildeling av kjønnsrollene hvorav ett kjønn nødvendigvis må anta omsorgsrollen? Jeg vet ikke. Det som er sikkert er at noe ved Jenten er hermed avdekket. Nå, det lusker et problem under overflaten. Jenters essens kan da ikke være et annet fenomens (kvint-)essens! Sannelig ser vi nå at denne lovende kandidaten begår en transcendental selvmotsigelse.

Så fenomenalt mislykkede disse forslagene viste seg å være indikerer heller det overdådige ambisjonsnivået mitt enn mangel i informativitet på beskrivelsenes vegne. Jeg bega meg ut på en forsøksvis autentisk, fenomenologisk undersøkelse av hva jenter definitivt er. Det selvutpekte oppdraget ble fort for vanskelig. Men jeg håper ikke at leseren avskriver forslagene mine fullt og helt. Den største faren når man adresserer et så post-frigjøringsmessig sårbart tema som jenter er å skjære kammen på den karakteristiske uspiselige måten. Vi vil avdekke noe her og noe der, aller helst på en generell måte, men det betyr selvfølgelig ikke å feilgeneralisere.

#2 til salgs

2008-11-16T15:12:00.001+01:00

Fredag 14/11 slapp vi #2 av Jeg! med temaet jenter. Vi håper å ha belyst fenomenet på en fruktbar måte. Tidsskriftet selges på Tronsmo, Tiger og Torpedo for NOK 10,-

#3 vil handle om arbeid, og blir en hybridutgave med fanzinen På neptunet. Frist for å bidra med tekster og illustrasjoner er lørdag 6. des. kl 19:00. Det vil bli en slippfest i den anledning - vi vil sette noen liter med kiwivin og komme tilbake med mer informasjon.

Retningslinjer for illustrasjoner:

formatet er A5
illustrasjoner som sendes inn digitalt, er å foretrekke. vit at vi kjører en dpi på 200.
magasinet er i svart/hvitt
det trykkes ikke, det printes
Jeg! tar seg kunstnerisk frihet til å refusere, endre eller fucke opp illustrasjonen din slik det måtte passe Jeg! best (vi vil klarere det endelige resultatet med bidragsyteren.)

Send dine bidrag til jegutropstegn@gmail.com

Slipp av #2

2008-11-09T22:39:00.000+01:00

Vi er i sluttfasen av redigeringsarbeidet med #2. Det utkommer første fredag, 14. nov., på 100 ex. i Oslo og x antall ex. i Trondhjem. Tema er jenter.

Det post-marcusianske tidsskriftet Jeg! selges på Tiger, Tronsmo og Torpedo for NOK 10,-.

#1 - Hipsterdebatten er over

2008-10-25T22:37:00.001+02:00

Tekstproduksjonen rundt hva som definerer en ’hipster’, enten som ’vittige’ ’how-to-know’-bøker, rasende gratismagasininnlegg eller selvdefinerte hipsterblogger, er svært stor. Det kan virke som om det er nødvendig å forholde seg til begrepet for å ’henge med’, og derfor hører man også ordet brukt med de merkeligste konnotasjoner og fortegn, med usikre smil og angst for konfrontasjon. Dette leder til deprimerende møter mellom mennesker, og jeg vil derfor argumentere for et språk uten unødvendig upresise fraser: Uten bruken av ordet ’hipster’, som har blitt en parasitt på språket og bevisstheten vår. Følgende problemstillinger vil ikke bli drøftet i artikkelen:

- Bruken av Rayban-kopier innendørs
- Palestinaskjerfets stadig minkende symbolverdi
- Hvorvidt ’indie’ kan være en sjanger

I informasjonsskrivet til studentmediekvelden på Chateau Neuf, 13/8-09, kan man lese følgende: ”Vi begynner kvelden med en panelsamtale om hipstermediene. Trengs de? Er det god journalistikk? Hvorfor skriver alle om de samme platene og de samme bytrynene?”* Det er fristende å gjøre det enkelt for seg selv og svare systematisk på hver enkelt setning. (Ja vel. Nei. Nei. Fordi journalistene kommer rett fra videregående, kjenner hverandre og har en begrenset horisont.) Dette løser ingenting.

Etter ’panelsamtalen’ skulle publikum komme opp og stille spørsmål. Det gjorde de ikke. I stedet kom de opp og uttrykte sitt raseri mot ’hipsterne’, ikke rettet mot noen spesielle, selvsagt. Noen debatt ble det heller ikke, da det ikke fantes noen potensielle motdebattanter siden ingen egentlig ble stilt til ansvar. Dette er oppsummerende for de fleste ’diskusjoner’ som oppstår rundt begrepet. Som Adbuster skrev i sommer,** kan man gjerne være på en fest full av hipstere, men man er ingen hipster selv. Førstepersonshipsteren oppstår bare på ironiske premisser, og da med et fårete smil. Hvilken hensikt har da dette, enten man velger å angripe eller forsvare betegnelsen?

Kommentarfeltet printscreenet fra en bildeserie på oslonights.no kan være nyttig for å vise hvor galt det kan gå.***

’Jørgen’ representerer her et klassisk eksempel på kategorien ”surgmaget, post-ironisk” kommentator, som tross sin åpenlyse forakt for hele fenomenet, velger å investere tid i å dele sine meninger. Han lenker dessuten til en hipsterkritisk artikkel fra Adbuster (som jeg også har referert til). Innenfor ’hipsterdebatten’ kan man kanskje (spekulativt) tenke seg at ’Jørgen’ representerer dem som slår ned på ikke-politisk bruk av palestinaskjerf og det faktum at innendørs bruk av solbriller svekker synsmulighetene. (Denne rasjonaliseringen av klesplagg og accesories vil i de fleste tilfeller slå tilbake på en selv, men det er en annen ’diskusjon’.)

’Anonym’ faller inn i kategorien old school-ironisk, og med åpningen ’oooh’ etterfulgt av ’jævla hipster’, posisjonerer han seg langt unna ’Jørgen’. Det kan virke som han prøver å latterliggjøre ’Jørgen’s engasjement, noe som kan forsvares helt til vi begynner å tenke på ’Anonym’s egen tilstedeværelse.

’elise’ representerer mye av det jeg finner deprimerende i denne ordvekslingen. Ved å først ta del i ’debatten’ og deretter slette sitt bidrag, står hennes digitale spor igjen som en forvirret kommentar i et mylder hun angrer på at hun deltok i. Vi kan bare spekulere i hva hun først skrev. Kanskje hun, som meg, poengterte ’Jørgen’s mulighet til å styre unna nettstedet og finne seg en viktigere kamp å kjempe. Kanskje hun kritiserte ’anonym’ for å ikke stå fram med fullt navn i en så kontroversiell uttalelse, eller kanskje hun bare ville gi et kompliment til et en t-skjorte fra bildeserien. Poenget er uansett at hun angret, hun slettet kommentaren sin, og ble deltakeren som i ettertid fant sine bidrag for dårlige. ’elise’ er, som alle andre i denne ordvekslingen, et offer, uansett hvilken side hun havner på.

Det går en ond sirkel her, uavhengig av antall (selv)bevissthetslag. I forvirrende nivåer av ironi fortsetter vi å definere og angripe hverandre, og nører opp under det velkjente (ironiske?) selvhatet som blomstrer på blogger skrevet av og for hvit middelklasseungdom,**** som blindet av en lite troverdig relativisme konstruerer irrelevante ordvekslinger, fremfor å ta del i en mer seriøs ’verdikamp’. Dette fører til apati og selvbedrag og leder oss vekk fra et av de viktigste spørsmålene vi står overfor i dag: Hvorfor er vår generasjon i ferd med å vokse opp som visjonsløs og usympatisk?

Det er et annet alvorlig aspekt ved denne hipsterdefineringen. I dette fraværet av substans sier vi implisitt at det å være i opposisjon, det å representere noe annet, er bare en midlertidig fase, nærmest et skuespill, før vi ’trer inn i de voksnes rekker’, og forholder oss til de mest absurde banaliteter (bensinavgifter, god stemning, kulturelt påfyll, julebord etc.) som om dette er konsepter vi ikke kan gjøre noe med. Som om vår egen framtid allerede er ferdig utmeislet og utenfor vår kontroll. I stedet for å ta tak i dette, markerer vi vår innholdsløse opposisjon gjennom flås som selv reaksjonær gammelmannsvisdom kan slå sprekker i. (Skjerp deg, gutt!) Smaker ikke hele denne ordvekslingen litt flaut i møte med dem som ikke forholder seg til den?

I stedet for å innbille seg selv at det er en verdikamp som utkjempes her, og deretter angripe (eller forsvare) alt som oppfattes ’hipstersk’, ligger løsningen i å overse hele ordvekslingen. Vi burde unne oss selv å etterstrebe en mer oppriktig og empatisk væremåte.

((((((Etterord. Mitt første møte med ordet var i min lokale ten-sing-gruppe hvor jeg vokste opp. Vår ungdomsleder var en ressurssterk, kjekk 23-åring, velkledd, velartikulert og med urbane referanser. Vi sa til ham, alltid med et ’smil på lur’ riktignok, at han kunne ’komme seg tilbake til Oslo og drikke kaffe latten sin’. Ja, vi sa faktisk dette, men vi var ganske unge den gangen, og i tillegg var det rundt 2001, og mange etablerte kontinentale konvensjoner (som espressobasert kaffe, web2.0 og ’kudos’) hadde ikke rukket å innta vår hverdag. Vi fant også ut at han jobbet som bartender.

Kameraten min kalte ham en hipster, og etter hvert gjorde jeg det selv, for jeg tenkte at det var beskrivelsen på en som var eller ville være ’hip’ og kul, slik jeg også fortsatte å bruke merkelappen senere. Vi så veldig opp til ham, og når jeg tenker etter gjør jeg det fremdeles. Jeg har møtt ham i ettertid og funnet ut at baren han jobbet i, og delvis også drev, var Internationalen, og selv om jeg ikke tror han la skjul på sin religiøse tro, følte han kanskje at han levde et slags dobbeltliv de onsdagene han tok lokaltoget ut til vår menighet mens han hørte på en egenkomponerte mixteiper på SONY MZ-R700.*****))))))

---

*http://studio.studentersamfundet.no/program/event/2815
**http://www.adbusters.org/magazine/79/hipster.html
***Oslonights.no er en nettside som fotografer mennesker som tilsynelatende legger en viss prestisje i valg av klær og signalene/assosiasjonene/referansene disse plaggene er ladet med. Dette utdraget er hentet fra http://oslonights.blogspot.com/2008/08/dj-anonymous-juicy-club-bl-saturday.html Jeg ble en gang fotografert til denne nettsiden. Noe utilpass svarte jeg ja og stilte meg affektert opp. Fotografen var en sommervikar og bildet kom aldri på trykk. Dette står igjen som en av de tristeste opplevelsene i livet mitt.
****http://stuffwhitepeoplelike.com/
*****http://www.minidisc.org/part_Sony_MZ-R700.html

JOslo-Tags! #1 - Pax

2008-10-25T12:37:00.000+02:00

JOslo-Tags er spalten hvor du får de-facto-fakta om hva som er hot og funny av tags i Oslo. Sjøl er jeg blant de fresheste tagerene i landet, og ved siden av brutish den skarpeste analytikeren i dyreparken. Det er fett, for tagging er noe alle konfronteres med og som mange liker å mene noe dumt om. Her lærer dere hva som egentlig er dealen. Hva som er schtilig og hvorfor. Jeg skjønner sjølsagt at mange hater på dritten, for det meste ække pent, og du ba ikke om å få apestreker på papp-containeren din. Men disse tinga er som regel heller ikke meininga. Lærer du å forstå tagging på dets egne premisser, vil du se at det er en egen greie som lever sitt snåle lille liv utafor, men også sammen med, andre kulturdiskurser. Med andre ord; få det hue ditt klart for no breaking news.

Først ut er Pax, den mest notoriske, mystiske og hysteriske writer’n i Oslo for tida. I sentrum er det få om noen som kan måle seg i kvantum tags (vanlig tusj- eller sprayskrift) og throw-ups (raskt spraya doble bokstaver; en slags skisse-piece). Mengde er like essensielt i graffiti som andre plasser; man blir sef mer ståka på å smugtitte i JO Nesbøs ”Hodejegerne” når den står laina opp i hundretall på Norli (når var du sist i bokbutikken?). Og Pax kan godt lese Nesbø. Grunnen til at jeg er så ståka på Pax’ern er nemlig den sjukt rare bredden hans. Det er lissom en shit load ’nuff-said-kioskromaner, en del bra-plaint Nesbø, men også ganske mye break-through sch-to-the-ilig shit.

Figur 1: Klassisk PAX. Lever sitt eget liv.

Utenom bredden gir det props at han slår shæ løs på steder med høy risiko for å bli ferska. Risken proover at duden bak grooven har baller, og verket fylles dermed med historisk-biografisk street cred. Faren gjør sitt også på verket sjæl. Det skjer at pul meg i snuten dukker opp, og da må man må kutte dritten på midten og baile. Halvt verk. Skjer egentlig veldig sjeldent! Tror jeg… Anyways blir pirke-flid umulig, og det er fet fordi nitidig graffiti (som folk flest digger og kaller ekte kunst), ca. er like spennende som mora di. I.e. fett nok, men litt slapt i lengden.
Det yoe med at ting må gå unna, er spenninga og allsidigheten det gir uttrykket. Det er mye av grunnen til at mange av boyza digger hardere å studere søppelkasser, enn å stirre seg blinde på forseggjorte/ferdigkonstruerte piecer. De hever øyenbryna og sier: Jøss, dro han P-en opp der?! Crack ass! Funny shit. Eller: oiski kaposhki: mol-schmud gjort til at det gikk så kjapt. Det er med tags som med post-moderne kunst: det er vel så viktig at det er interessant og artig, som at det er så jævli vakkert. Der du kanskje blir begeistra og viser meg en tag som faktisk var fin, fordi den har klare, billige linjer, så sier jeg at jeg digger dritten av å spankulere gjennom Oslos gater med mr. oldepappa og lære graffitinytt. Der du derimot ser kluss, ser BOS funny nyanser og innovasjon. Når det er sagt, så er handverk på vei inn igjen i taging som i kunstdiskusjen for øvrig, og sjæl har jeg alltid vært litt oldepappa i trynet mitt.

Figur 2: PAX-1. Molkjip. Hva er vitsen?

Men tidsklemma har også sin hake; bokstaviusene kan bli for schtøgge og kjipe. Og speedikus må være mye av forklaringa på at Paxicus har forunderlig mange monotone og kjeldelige tags. Mange av disse er så uinspirerte at det ikke er mulig å skjønne hvordan de oppstod, som i f. 1, 2, 3 og 4. Men spes f. 2! Du ser trolig ikke at denna er kjipere f. 3.

Figur 3: PAX

Men i 3’ern prøver han ikke, han vil bare pisse på gatehjørnet sitt og komme seg videre, og det er stræit. Men 2-ern faller bare mellom alle stoler. Ikke helt plain, ikke schtygg, ikke fin, ikke morsom, bare litt kjipt rask-klassisk. Dvs. bokstavene er (uinteressant) gammeldags graffitiske, uten annen nyvinning enn litt slurv. Her står det forøvrig PAX-1, som leses PAX-ONE, et old-school truck som innebærer bestemt form entall av nicket. For eksempel ville faren din bli Han-som-er-lei-av-ha-seg-med-søstra-di-One.

Figur 4: PAQSPOR. Her har PAX skrevet sammen med SPOR. Schtøgt. Men påfallende og symptomatisk at PAXISH mekker hver bokstav litt annerledes enn både hva som er fint, og enn hva han pleier.

Men det kule med at han har så mange tags hvor kisen bak forsvinner fordi ingen kan se noe motiv, er at tagsa blir latt til seg sjæl. Og dermed lever de på egenhånd. 100 kjipe PAXER titter ned på dei fra Oslos murvegger, og du kan ikke gjøre annet enn å bry deg om dem. Morn igjen, PAXISH; Hva f i annen skjer’a?

PAX er i seg sjøl et rimelig dølt navn. Som de fleste tagsa hans: litt under midt på treet. Det er lissom latinsk for fred, men symbolverdien skal vi nok gi langt f to the anus i. Like trolig som at mannen PAX er sånn passe intelligent, så tok han navnet fordi det kan skrives på mange artige måter. Det gjør han også: PAX, PAKS, PACS, PAQS. Han tar det også enda lengre og kaller seg for eksempel PAXER (f.5).

Figur 5: PAXER. Ganske funny. Igjen original både i storelsesforhold og synkronpoler. Sjekk rundingen over; det er et klassisk grafitielement som har blitt slengt oppå uten at noen veit om det er ironi eller genuinitet.

Throw-upen som gliser 10 ræ fra flest Oslo-vegger, er den du variasjoner av i f.6, 7 og 8.

Figur 6: Throw-up: PC (PAC-MAN). Ok. Tusen av den er det åkke som. Fetest at øya går i 8-tall.

Der står det bare PC, trolig et ordspill på PAC-MAN (som kusen må sies å være), fordi C-en har to øyer og en gapemunn. Som du ser varierer han på subtilt og uspennende-spennende vis mellom det runde (f. 6 og 7) og en halvfin litt kantete greie (f.8). Skål!

Figur 7: Throw-up: PC (PAC-MAN). P'en sover, mens C'en er pist og punktumet med i tida. Sjekk rundingen over OGS...

Figur 8: Throw-up: PC (PAC-MAN). Her er formen ny, mens den originale åpne munnen er bevart. Sjekk på streka så kjapt det har gått!

Du får også en annen throw-up opp i fjeset med f.9. Her står hele navnet hans: PACS (eller PCCS! Så abstrakt kan kunster’n tillate seg å være.), og denne gangen har hele bunten fått personal attitude. Bare så det er sagt: fjes og dyr er i skuddet grafiti-Norge, og PAX er en av gutta som mest aktivt har fronta hærligheta. Props.

Figur 9: Throw-up: PACS evt. PCCS. Proover hvilken flink håndværker PAXUC kan være. Smud og artig dyrepark.

Figur 10: PAKS (skrivi sammen med FREE). Simpel og postmoderne, stygg og ujevn i formen med vilje. OK +.

Men la oss kutte det ne til det som er den viktigste grunnen til at PAX er min mann i Oslo. Nemlig at han av og til går ut av seg sjæl og mekker opp et eller anna som bare er jævli bra. I f. 11 ser du en herlig hvit tag gjort med stødig strek - ikke noe drips og faenskap. Den er gjennomgående original og artig. P’en drar han bokstavelig talt (i fakkings to forstander!) jævli langt. Så føller en plain A, en hysterisk X som bokstavelig talt er helt konge (say no m to the WHAT!), så en funny E som slanger seg bort til en himla schtilig og rein R som korrelerer med P’en og bare baunser lungt av gårde mot det ukjente. Drit smudh, og alt i én strek. Det er på’n å blande mellom rolige og yoe bokstaver.

Figur 11: OGS-PAXER. Fakkings konge. Skills.

I tilleg danner P-to the enis-huet O-en til en vertikal OGS. OGS er crewet til PAX, som han har sammen med bla. REKE og ALIO, (ALIO er åsså jævla aktiv men flatere enn PUKS i trynet sitt). OGS står for One Good Splif (bønne – for de som er, eller ikke er, grønnskollinger). Navnet sier vel sitt om at gutta, som Sjakkis i Dørti Oppland ”…henter inspirasjonen sin fra skvi og brennevin.”

Et enda mer brukukski break-through eksempel, er bilde f. 12. Jævla schtilig og maks utilgjengelig for bestefedre (les: dei sjæl og onkæ’n din). Hei og hå liksom. Fuck den er fet! Mange paralleller til 1’ern: P’en laxer tilbake, A’en tar det rolig, men det gjør så jævli lett ikke K’en som altså er en av de kuleste K’ene som er skapt gjennom verdenshistorien. Budskapet dens er ”Tjo-bing”, og siden den er lagd i én strek, kan ikke folk som ikke kjenner PAKS fra før skjønne om det er en K eller R, eller om det i det hele tatt skal forestille noen av delene, eller en bokstav over hugguet! I tillegg ståker jeg bare hardt på at den er så i farta med hele seg: fakkings postmodernisme på sitt sprekeste! Det hele avsluttes strålende med en herlig S som også krysskjører seg sjøl så det er hardt å si hvor man har den hen. Den eksemplifiserer også på en nydelig måte hvordan postmoderne taging mikser harde og myke former, og at denne kombon ikke bare resulterer i kaos, men også i bent frem fine ting. Etter S-en kommer ei stjerne som er lagd litt trist med vilje; hva mer kan n ønske seg?! I tillegg baserer altså denna parademarsjen av hærlige bokstaver seg på innbarka formelle-taggeelementer. Det er jævla essensielt, for da blir det lissom ikke Jonas på 3 år som har hatt en velsigna dag med Carandage-fettstiften på barnehageveggen. Detta er innsikt og talent, blanda med ytterpunktene av PAX’ obskure fantasi. Denna tagen er altså et enestående eksempel på top-notch taging, og også samtidig, nødvendigvis, på at folk flest ikke forstår hva god taging er. Med det setter vi punktum med en feit marker. Nasse Nuff to the said!

Figur 12: PAKS. Say no m to the OH!!

#1 til salgs

2008-10-19T13:21:00.000+02:00

Fredag 17/10 slapp vi som planlagt #1 med temaet min generasjon.

Tidsskriftet kan enten kjøpes på Tronsmo, Tiger eller Torpedo for NOK10,- eller bestilles på jegutropstegn@gmail.com. Vi vil dessuten dele ut bladet gratis på Humanistisk Fakultet ved UiO den kommende uka. I utgaven kan du også lese om vårt abonnementstilbud.

Første opplag er på 125ex.

Vi vil dele et par av tekstene fra #1 på denne siden senere.

Oppdatering: Vi har nå trykket opp et 2. opplag på omtrent 75ex og delt ut de fleste. Vi selges som nevnt på Tronsmo, Tiger og Torpedo for NOK 10,-

#2

2008-10-05T20:25:00.000+02:00

Før første nummer av Jeg! står i de metaforiske butikkhyllene (butikkhyllene? nei, det er feil: første nummer er gratis) ønsker vi å informere om tema for #2. Jenter er temaet, og det er friskt og fint om noen vil skrive en tekst, lage en illustrasjon eller på en annen måte bidra til det. Det er bare å begynne, og som før går det mer enn godt an å bidra med noe orientert på et annet tema. Frist for innsending (til jegutropstegn@gmail.com) er 4. nov. kl 19.

Det er ett spesielt krav vi setter til dette nummeret: jenter får ikke bidra. Det er ikke for å skremme vekk dere jenter som ønsker generelt å bidra til Jeg!, vi vil ha bidrag fra jenter som bare det! Men det kommer altså ikke med i #2. Det er for så vidt aldri for tidlig å sende inn et bidrag. Tips: Er du jente og vil bidra til temanummeret om jenter, prøv å skrive under et pseudonym! så kommer det kanskje med allikevel.

Vi gleder oss først nå til å gi ut #1!

#1

2008-08-25T20:08:00.000+02:00

Tema for #1 av Jeg! er min generasjon. Vi søker eksterne skribenter til å skrive rundt dette. Du kan angripe det på hvilken måte du ønsker, og vi er åpne for illustrasjoner, dikt, essays og andre former for tegn som kan plasseres innenfor rammene av et A5-magasin. Om du ønsker å publisere tekster (e.l.) som ikke er relaterte til min generasjon, er vi også åpne for dette. Send ditt bidrag til jegutropstegn@gmail.com
Siste frist for bidrag til #1 er søndag 28/9-08, kl. 19:00. Åpningsnummeret vil publiseres i midten av oktober og markeres med en slippfest. På denne slippfesten vil det trolig gis ut rundt 30 alkoholenheter til de oppmøtte. Informasjon følger.

Jobben er fremdeles ulønnet og tidsskriftet er ulisensiert med et opplag på 50ex i Oslo, x antall ex i Trondheim, og honoreres ikke.

Om Jeg!

2008-08-21T08:37:00.000+02:00

Jeg! er et kulturkritisk tidsskrift om litteratur, politikk og samtid. Det lanseres i oktober, 2008, og vil komme ut månedlig.

Ønsker du å skrive for Jeg!? Send en e-post med dine bidrag til jegutropstegn@gmail.com

Tidsskriftet er ulisensiert med et opplag på 50ex og honoreres ikke.